Casa con cielo News

På oppfordring: Klassisk Tiramisu

2011-05-10T18:51:00.002+02:00

Her er en enkel og grei oppskrift jeg har brukt flere ganger, hentet fra kokeboka "Basic italiensk" (Cornelia Schinharl et al., Aschehough, 2002) Første gang jeg lagde den, skulle jeg i middag til noen italienske venner og ha med meg dessert. På vei dit innså jeg at det var egentlig vel dristig å dukke opp der med min first ever tiramisu-produksjon, uten å så mye som å ha smakt, og i lett panikk presenterte jeg derfor "verket" som en norsk dessert som vagt kunne minne om tiramisu... De kjøpte den! Jeg fikk uhemmet skryt og alt ble oppspist! Hehe...

1 stor kopp sterk espresso
1 stor usprøytet sitron
500 g mascarpone
ca 1 dl melk
80 g sukker
4 ts vaniliesukker
150-200 g fingerkjeks
2 ss grappa
1 ts kakaopulver
1 klype kanel

Lag espressoen og avkjøl den. Vask sitronen under varmt rennende vann og gni den tørr. Riv av et tynt lag av skallet, del den i to, og oress saften ut av den ene halvdelen. Ha mascarponen i en bolle, spe med melk, tilsett sukker og vaniliesukker. Pisk til kremen har fått jevn og smørbar konsistens. Bland i sitronskallet og ca 1 ss sitronsaft. Finn fram en middels stor rektangulær form, med ca 5 cm høye kanter. Dekk bunnen med et lag fingerkjeks. Rør sammen grappa og espresso, bruk en skje til å dryppe blandingen over kjeksene. Når fingerkjeksene er blitt kaffebrune, fordeles 1/2parten av kremen over dem, legg på et nytt lag med fingerkjeks, drypp over kaffeblanding og topp med et lag av krem.Bland kakaopulver og kanel og bruk en finmasket sil til å drysse pulveret på toppen av kremen. La tiramisuen hvile i kjøleskap i minst 8 timer før den spises.

Trekk meg opp, våren er her!

2011-05-09T15:23:00.004+02:00

Jeg er ørlitegrann lei for å måtte si det her på direkten, men jeg spiste opp alle restene fra gårsdagens storslagne søndagsmiddag helt alene i lunsjen i dag! Smitt og smule. Lei for at dere ikke fikk smake, mener jeg. Verken Carines kikertmos med fersk koriander fra hagen, min ovnsbakte grønnsakrøre eller maiversjonen av Tiramisu! Men, som et lite plaster på såret, skal jeg skynde meg å berette hvordan du selv, i ditt eget kjøkken og på et blunk, kan knipse sammen i hvert fall tiramisu’en. Det er en ellevill kortslutning av nasjonaldesserter det er snakk om her, en slags krysning av bløtkake og tiramisu, siden Italia fyller 150 og det snart er 17. mai! Dessuten er det en oppskrift som garantert både motvirker vårslapphet og utsetter bikinisesongen, i tilfelle du opplever, slik som jeg, at begge deler kom brått på.

Man tager en kurv jordbær, skiver bærene og vender inn litt brunt sukker, evt. også en dæsj balsamicoeddik. La bærene hvile seg i kjøleskapet etter denne smårøffe behandlingen, til de safter seg sånn passe. Mens bærene holder på med sitt, piskes følgende til en festlig krem med passe konsistens: 250 g mascarpone, litt melk, litt sitronsaft, litt sukker og vaniliesukker og litt revet sitronskall. Smak deg fram! (Smaker du mye, kan muligens enda en 250-grams boks med mascarpone være påkrevet, samt litt mer av alt det andre!) Deretter finner man fram en elegant, vid bolle, samt en pakke fingerkjeks (Savoiardi). Kjeksene brytes i stykker i bollen og sprinkles med litt sherry, grappa eller noe annet friskt/søtt man måtte ha i barskapet (jeg holdt på å si altervin, men sa det ikke, aner simpelthen ikke hvordan denne blasfemiske tanke rant meg i hu!). Så er det tid for sjekke om bærene har hygget seg lenge nok i kjøleskapet. Aner man fnising der innefra og ser at de har begynt å plaske rundt i sin egen saft, er det bare å helle dem over fingerkjeksene og toppe det hele med den luftige drømmen av en krem. Server straks og spis så seint du kan! Pass imidlertid på å ikke lukke øynene idet andre har fingrene i fatet (les: forsyner seg) det kan føre til stygge scener! Det skulle tatt seg ut! På nasjonaldagen Not!

Livet på landet

2010-06-07T00:00:00.002+02:00

Jeg var ute og luftet hunden, og best som det var, traff jeg på en gris! Jada, vel bor jeg på landet og har for så vidt gjort det en stund, men jeg må si det gjør et visst inntrykk, å møte en lys levende ganske så diger galte der på grusveien der man lufter sin lille hund og kveldssolen varmer så behagelig der man går, motsols, og tenker på alt og ingenting. Så plutselig og uten forvarsel av noe slag (ikke et lite grynt engang): Gris i veibanen! Rakt forut! Diger og litt distré, det håper vi ihvertfall inderlig, ser den ikke mest forfjamset ut, egentlig, over å plutselig møte oss, Mili og meg, der den er ute på aftenpromenade, intetanende og frasols, grublende på sine griseanliggender, ja kanskje først og fremst grisegodter seg over at den har klart å komme seg ut og vekk fra den trøtte troa! Jeg later som ingenting, bare øker farten umerkelig, instruerer hunden å følge tett på ("og slutt da for himmelens skyld med den bjeffingen, bikkje!")Samtidig holder jeg oppsyn med griseframtoningen. Størknet søle over det halve. Plirende griseøyne som ikke røper noe som helst, om den har kurs for grøfta eller for oss... oss eller grøfta...

Siden jeg nå sitter trygt under dyna og skriver dette , kan vi slutte at alt gikk bra. Jeg så flere griser etterpå, samtlige bak lås og slå. Vi gikk også forbi en flokk sauer (med sin hyrde, i følgebil, firehjulstrekker), fire esler, åtte hester, vi hørte gjøken gale to ganger og vi hørte ikke engang slutten på kirkeklokkene som klinget og lokket, sikkert en time, kanskje to. Det er Sankt Antonios festuke. Gatene ble i ettermiddag strødd med ferske og duftende urter, da Mili og jeg kom tilbake fra runden vår rundt landsbyen holdt de allerede på å sope det opp igjen og det duftet herlig grønt og urteaktig over det hele. Snart blir de brent på små bål i gatene, og ungene kan kappes om å hoppe over flammene. Og kanskje blir det noe av, gatefesten i gata vår, slik det var i gamle dager, i alle gatene, det snakket de veldig ivrig om naboene, ved samme tid i fjor. Og da skal du ikke være for trygg Galte Gylte! Kanskje du havner på festbordet vårt!

"Feiret 17. mai på Sardinia"

2010-05-18T00:51:00.014+02:00

Til glede for en del, og kanskje til en viss uro for visse andre, kan vi meddele at Syttendemai er iferd med å etablere seg som en solid og god tradisjon også hos oss i Casa’en. En frokosttradisjon først og fremst, sjampanje og jordbær er det vi tidligere har prøvd oss på, og med hell, ved samme høytidelige anledning, samt, selvsagt, Kongens og Fedrelandets skål.

Dette er hele Andre året vi markerer, og garantert ikke det siste! I all enkelhet dekoreres vårt frokostbord da med Det norske flagg, høyreist og litt på snei i en langhalset likørflaske (elskverdig etterlatt oss av Ducatiklubben etter deres visitas her på stedet for et par år tilbake, flagget altså, likørflasken har vi tømt selv).

Nasjonale hymner avsynges av enhver som føler seg noenlunde utrustet dertil, ihvertfall den første verselinjen og deretter freidig fremad så langt husken holder. Siden min mor var blant årets deltakere, ble det ny årsbeste, med ”Hvorhen du går i li og fjell!”:hele første verset prikkfritt gjennomført! Deretter fulgte bespisning av Nasjonale retter, i år Havregrøt, i en kanskje noe vovet variant med eplebiter, rosiner og varm melk, mens konversasjonen fløt lett og utvunget omkring temaene Kransekake, Karamellpudding, Melodi Grand Prix og andre kjente, kjære og politisk korrekte emner for dagen. Och slutligen: presskannekaffe, loff og Georginas plommesyltetøy. Først og fremst en frokosttradisjon altså, her hos oss i Casa’en i Seneghe. Men, som vi snart skal se, er Syttendemaiferiringen her på Sardinia i ferd med å gripe om seg, spre seg videre ut i det offentige rom og formelig spise seg ut over resten av dagen ...

Det gikk ikke likere til enn at det bar avsted med oss til Oristano, - og etter hvert mere mat! Ettersom en rekke spisesteder har stengt på mandager (hviledag, etter helgeåpent) endte vi opp litt i utkanten av Oristano sentrum, hos Cristian & Co, en enkel kafé, med lunsjservering, og hvilken fest det ble! Primi: penne i en kremet saus med fersk sopp og sukkererter, deretter sverdfisk som secondo, lett brunet på begge sider i stekepanne for deretter å dampe i hvitvin og få følge på tallerkenen av lysegrønn lime, små søte tomater og frodig persille. Tilbehør: dampet sprelsk spinat, artige aspargesbønner og sprø gulrøtter.Samt niende etappe av Giro d’Italia på storskjerm. Eller stor flatskjerm. For å være mer presis. Etappen der vi kunne se med egne øyne at de som gjennomførte fikk svømmeknappen, og vi dessuten kunne beskuet slottet i Napoli, absolutt et praktbygg, men, må vi dessverre meddele, uten en eneste konge på noen balkong, ikke engang en pinglete prinsesse så vi snurten av og da kan det i grunnen være det samme. Ihvertfall for oss, som nå var kommet til desserten, og gjett hva som var dagens, - jo, Kokkens karamellpudding! Det var nummeret før vi, av ren bevegelse, reiste oss og tok andre og tredje vers av ”Hvorhen du går i li og fjell”, men vi fikk besinnet oss i absolutt siste liten og ba isteden om tre kopper kaffe som vi styrtet ned (mor svor fortsatt til husets hvitvin, far ville holde på dagen og stemingen med koffeinfri, mens tante O. prøvde seg på en macchiato).Og regningen ba vi om, helt til slutt, da hadde de kostet litt diskre borti en krok og klokka nærmet seg halv fem og det var på tide å tenke på å dra hjem og fire flagget. Ihvertfall tenke på det. Å rulle det sammen burde jo egentlig holde. I hendig bordstørrelse som det er. Strengt tatt et Vinke-og-gå-i tog-flagg. Men det får vi ihvertfall overveie grundig og vel, - før vi begir oss uti vinkingen og togingen! På Syttendemai. I Seneghe. (Regningen for Syttendemailunsjen vår skulle forresten vise seg å være latterig lav. Både i forhold til mengden og kvaliteten på det vi mesket oss med. Åpent alle dager, bortsett fra søndag, der hos Cristian, bak rundkjøringen ved Piazza Mannu! En enkel kafé med lunsjservering.) Håper dere hadde en fin dag dere også!

Jordbær, tistler og grønne bønner

2010-04-30T13:47:00.005+02:00

Jordbærsesongen er i gang for fullt! Jeg har sett meg tvunget til å spise bærene med sukker og mascarpone, dvs. veldig tykk fløte istedenfor tynn, som var det jeg hadde i kjøleskapet. Ved å spe ut med melk, kan en da helt selv bestemme tykkelsen på fløten, og min ble ganske tykk :)

Ellers spirer og gror det av alle mulige vekster for tida, det formelig spruter opp og spretter fram, stadig nye ting i blomst så man knapt klarer å følge med! Også gresspollensesongen er godt igang, derom hersker det ingen som helst tvil!

Tistler! Hele jorder fulle av tistler! Det høres ikke spesielt trivelig ut synes du kanskje, men synet er utrolig vakkert! Det finnes nemlig flere typer av tistler, noen er purpurrøde, mens andre går fra skjær rosa og over i hvitt....

Vill fennikkel! Carine hadde med seg en slags fennikel-lasagna her om dagen, vi spiser middag sammen rett som det er på onsdager, etter at hun er ferdig med å undervise i engelsk i stua nedenunder for fire ivrige damer og en herre her fra landsbyen. Hun hadde først vært ute og plukket fenikkelen, renset stengene (den ville typen har ingen "knoll"), og skåret dem i småbiter som deretter koker vel og lenge, i tomatsausen. Istedenfor pastaplater, bruker man en type tynt brød som ligner pita, bare at det er rektangulært, deler det i to, og legger bitene lagvis med saus imellom. Og så hadde hun strødd en spesiell type sardisk ost på toppen... Retten steker mens engelskurset pågår, og er ferdig nøyaktig idét det er slutt! Den fullstendige oppskriften får jeg sikre meg ved en snarlig anledning. Utrolig godt var det i alle fall :)

Ellers har jeg lagd både det ene og det andre med de store fine bønnene fra Italo's økologiske hage. Bønneomelett. Bønnestuing. Bønnesalat. Lei bønner? Langt derifra! Derimot begynner jeg alt å glede meg til sukkerertene som er neste belgfrukt opp av jorda og inn på tallerkenen!

Mili har fått en vårklipp, men ser til tross for fornyelsen ut til å lide som alle oss andre av en viss vårslapphet! Hun sover og sover. Eller så er hun ute og flyr! Det lille dyret klarer seg bedre og bedre ute i den store verdenen, og finner hjem igjen, slik som de andre bikkjene heromkring gjør. Hun har fått på seg ei lita sauebjelle slik at jeg kan høre at hun er i nærheten - den minste størrelsen de hadde på kiosken, ja, de selger sauebjeller i kiosken, det også!!

Ellers har jeg to herrer på besøk fram til søndag, som planlegger malekurs i Seneghe til høsten, antakelig i september. De er ute og saumfarer området for egnede steder til å gjøre skisser og slå opp staffelier. Så følg med, følg med! Bloggen er herved gjenopplivet!!

Friksjonstrøbbel og Ferragosto!

2009-08-18T11:05:00.012+02:00

Kløtsj heter "frizione" på italiensk. Enkelte gloser blir nærmest risset inn i hjernebarken – for alltid! Kløtsjen sa nemlig takk for seg på turen til Alghero sist onsdag, det var med nød og neppe jeg fikk hostet bilen i retning sentrum og manøvrert den inn på en P-plass, der vi allikevel måtte ut og dytte kjerra i noenlunde posisjon i forhold til oppmerkinga ... Så der sto vi da, i solsteiken, tre hårsbredder fra siestatiden og hele formålet med reisen så ut til å falle totalt i fisk: noen GITARBUTIKK rekker vi ihvertfall ikke! Tenkte jeg.

Det hadde seg nemlig slik at min bror og min svigerinne hadde donert en sum til dette formål: en HUSGITAR, i dyp takknemlighet, må vi kunne formode, over sine to uker i undertegnedes forpleining på Solskinnsøen her tidligere i sommer. Den beste gitarbutikken, med de beste prisene, forefantes i Alghero. Altså måtte vi dit.

Og der VAR vi nå, bare skuffende seint ute, nervepirrende nær stengetid! Grunnet ødelagt kløtsj. Skulle det vise seg. Jeg visste ikke på det tidspunktet hvorfor jeg måtte skru av tenninga for å få bilen i førstegir. Og i reversj. Men ubehagelig var det. Dessuten er Alghero på sommerstid akkurat litt i overkant for meg, jeg ville gjerne også HJEM IGJEN, til freden og roen, til kardemommesmåbylivet med nabosnakket og terrassetussmørket, etter utført oppdrag...

Men vår venn R sto som en liten klippe nede ved havna da vi omsider ankom, svette og tissetrengte, sågar Mili var litt oppkjaset og ville absolutt ikke ligge ned i kurven sin. Rask rådslagning: dette går bra, vi er her, musikkbutikken er der, og rett derover er en bar med toalettfasiliteter. Løp, kvinne!

Så med god hjelp av to spillende karer FIKK jeg ALTSÅ kjøpt meg en utsøkt rimelig og helt utmerket gitar, med overraskende vakker klang i, dessuten! Jeg er meget glad och tacksam for denne og vurderer å gjøre nye forsøk på å lære meg å klimpre litt sjæl! Det har vist seg at hele to og et halvt grep sitter igjen i den før omtalte hjernebarken, fra hine hårde dager da (også) jeg var en ung, romantisk pike. Lillebjørn Nilsens gitarbok ligger muligens fortsatt lagret i en av bokkassene på loftet i Østhellinga, Oslo, Nårvei, og kan i så fall graves fram ved en snarlig anledning (oktober?).

Ikke langt fra gitarbutikken lå der likesom tilfeldig en fortausrestaurant der fikk vi satt til livs to kasseroller med nytrukne blåskjell og hjerteskjell i en liten hyggelig saus... Mot slutten av måltidet kom vi i snakk med en mycket trevlig ung Stockholmare som satt alene ved et bord og så så blond ut at vi bare måtte lene oss over og høre hva han hadde der å bestille. Faktisk var han da like ved å bestille (etter meget lang betenkningstid, det hadde vi kunnet observere, mellom våre munnfuller), men akk, kjøkkenet hadde da stengt, blåskjellene var fortært og det ble kun en sandwich på vår unge blondin. Man skal ikke ta lett på spisetidene her på Øen, la så mye være fastslått!

Som avslutning på en begivenhetsrik ettermiddag, fikk Opelen en sjekk hos R’s bilmekaniker som etter en øyeblikkelig undersøkelse kunne fastslå at hele kløtsjen måtte byttes ut og det kunne ikke han på noen måte påta seg siden vi på det tidspunktet, etter lunsjen og siestaen, nå befant oss kun en hårsbredd fra DEN STORE FELLESFERIEN, FERRAGOSTO! Bare smak litt på ordet, så skjønner også du at det ikke er til å spøke med: FERR-A-GOS-TO!!!, da stenger ALT, alle leverandører og underleverandører og forhandlere, ja, hele Landet og Presidenten ... JEG trengte ny kløtsj, men noen ny kløtsj kunne ikke oppdrives før litt ut i september antakelig, der, i Algherotraktene, mente mekanikeren, han lignet forresten ikke så lite på George Michael, med rød kjeledress, diamant i øret og stålblått blikk...

Kan jeg kjøre HJEM TIL SENEGHE??? var det eneste jeg ville vite. (Jeg har min egen mekaniker, så dét! I San Vero!) Joda, det lot seg nok sikkert gjøre, på et vis, bare jeg unngikk førstegiret og reversjen og kom meg ut på motorveien...

Ahia! Andiamo! Let’s get out of here!

Som sagt, så gjort. Det passet seg slik at vi kunne ta kaffen på veien til motorveien, hos R, der ute på landet der han bor, med flyplassen og Jehovas vitner som nærmeste naboer. Der fikk vi også stemt nygitaren og tatt den i hende, ikke så mye jeg, da, men gutta, som virkelig kan det å spille. Jeg kan det å høre på når andre spiller! Det er heller ikke så verst ;-)

Pranzo al Monte - Lørdagslunsj i det fri

2009-07-18T22:35:00.007+02:00

... det er vel unødvendig å si at den varte i timesvis, lunsjen, under trærne, i Senegheskogen, vi skulle jo spise en sau! Samt en hel del annet småsnask. Jeg ankom noe etter mitt eget skjema, nærmere to var klokka blitt, med eplepaien under den ene armen og bikkja i en kurv på den andre og holdt på å havne i helt feil selskap ... jeg dro rett nok kjensel på et par karer, men stusset over at det var bare mannfolk i forsamlingen, jeg stirret undersøkende på dem og de glante avventende tilbake, før det gikk opp for meg at MITT matlag satt benket under noen helt andre trær! Folk i Seneghe har sommerlunsjet under trærne i skogen (eller på fjellet: "al monte") i generasjoner, og endelig skulle jeg få oppleve det, jeg hadde gleda meg i dagesvis etter å ha fått en overraskende og hyggelig invitasjon fra min kjekke murer og hans søte fru! Og akkurat sånn ble det: en opplevelse!

Mili e io

2009-07-12T10:12:00.006+02:00

Her er hun! En liten timido, som det framgår av bildene! Men etter at hun hadde blitt en smule husvarm, dro vi på fest i gårkveld, Mili og jeg, og hun taklet helt fint å sitte i kurv i bilen ned til Narbolia og være med under hele seansen: tradisjonsmatfest var det igårkveld, med uteservering, lykter og bord under trærne, masse mennesker, masse lyder, men hun lot seg ikke vippe av pinnen (eller ut av kurven), midt i det hele sovnet hun! Også natta har gått fint, hun tisser allerede på avisene (sjeldent oppvakt for alderen), tasser litt rundt, men sover for det meste! I dag har vi en lang og ubrukt søndag foran oss :-)

I morgon

2009-07-10T22:51:00.004+02:00

Det er vanvittig tomt og stille etter at mine fire nevøer og deres foreldre har dratt sin kos etter å ha vært på besøk her i to heidundrende uker! Så jeg har i desperasjon kastet meg over klesvasken og husvasken, og dessuten endelig montert opp skilt i gangen der det står ”Jakt forbudt!” Det står også ”Område for Repopulasjon”, så jeg synes det passer godt å ha det i området der alle soverommene er! Jeg har funnet det i skogen (slengende på bakken vel og merke), det er altså helt ekte og har flere kulehull. Med andre ord har det flere kulehull og er altså helt ekte. Og jeg har funnet det i skogen, på bakken .

I kveld, etter DEN handleturen til Oristano, dro jeg innom mine fredagspizzavenner, i sterk forventning om nettopp å spise fredagspizza med dem, den er jo Hellig, trodde jeg, men just i dag, kom det for en dag, var de bedt på fest! Så da måtte jeg jo bare tutle meg hjem... Eller, jeg MÅTTE strengt tatt ikke, men det å traske langs hyllemeter med tomatsaus, pastavarianter og kjeksposer, MED handleliste!, det tar på!

Så her sitter jeg nå attmed kjøkkenbenken, og har tygd i meg en enkel
kyllingfilet isteden, marinert i hvitløk og litt vin... I all enkelhet og rungende ensomhet!

Men i morgon, I MORGON skal eg hente KVALPEN!

(Foto: siste pizzakveld med B-gjengen på Sa Prentza, Seneghes utmerkede pizzeria!)

Festa di Musica - Sangens og musikkens dag

2009-06-22T00:36:00.007+02:00

...gikk av stabelen nu her i aftes, i Narbolia. Bue Rosso-konsortiet fra Seneghe sto for en del av traktementet, gryte med ferskt kjøtt og grønnsaker! og bibliotekaren var på vakt i den frivillige Røde-Korsbrigaden, Seneghes politimester kunne også observeres med et par betjenter i hælene, vi så dem stort sett henge i nærheten av matserveringa, harmonien rådet jo som vanlig over hele konsertområdet, ellers gikk vi fra scene til scene, det ene bandet yngre enn det andre, til slutt følte vi oss som bestemødre mine venninner og jeg, men ok, da: litt smårocka bestemødre i det minste! Ikke for dét, her er ALLE med, fra de virkelige bestemødrene (for ikke å si oldemødrene) i skaut, til den fullkomment lykkelige småungen foran scenen som vagget rundt der på egen hånd med smokk og sin egen trillevogn , kommuniserte med de andre publikummerne og lot til å digge både rap'en og rock'en.

Lørdagsaviser og helgenfeiring

2009-06-16T00:44:00.005+02:00

Jeg går ut for å kjøpe aviser! roper jeg til den ene våkne husgjesten lørdag morgen. De to andre slumrer fortsatt dypt og inderlig etter sin fredagsettermiddagsutflukt til østkysten, Dorgali, Cala Gonone... ”Javel ...svarer det fra de indre gemakker, ...”jeg går nå opp og tar meg en røyk på terrassen.”
Etter å ha bunkret en lokalavis pluss kontinentale La Republicca med lørdagsbilaget (”Kvinnenes Republicca”... på glanset papir ...) stikker jeg innom min gode venninne M for å kjøpe litt frukt og vente på Prosesjonen. Folk i Seneghe KAN det med prosesjoner, ja, her er man rene prosesjonsproffiser, vil jeg påstå. 13. juni er til ære for Sankt Antonio. I samtlige av de ni foregående dagene var det blitt skutt med løskrutt og raketter midt på lyse dagen, så gjett om vi var på alerten når det gjaldt St. Antonio...!

Og der kommer han rundt svingen! Bærende på Jesusbarnet og selv holdt oppe av de troendes hender. Hele landsbyen er i bevegelse, ser det ut som.

Jeg står på skyggesiden av hovedgata sammen med M’s bror,, hjemvendt fra arbeidsliv i Milano til en roligere pensjonisttilværelse i nyoppusset leilighet, og en annen eldre herre. Forsøker få med meg det hele gjennom kameralinsen.

”Kommer du?” hører jeg plutselig M sin stemme fra andre sida av gata. Jeg svarer ikke med det samme, hadde ikke tenkt å delta, ihvertfall ikke akkurat i dag, jeg må jo hjem og dekke frokostbordet, skulle som sagt bare ut og kjøpe aviser. ”Hei! Kom igjen! Blir du med, eller?!” Sistemann er en sinke! hører jeg på stemmen til M. Åkei, da. Så havner jeg med i prosesjonen. Sist, etter alle barnevognenene og trillene, men sammen med M, som forteller om en merkelig drøm hun hadde sist natt mens vi trasker gjennom gatene som er strødd med duftende urter og, utenfor blomsterbutikken: roser...

Vi ender opp ved den lille vimpelprydede 1700-tallskirka som jeg ennå ikke har sett fra innsiden, og selvsagt blir jeg dratt med videre inn, der inne stemmer alle i en lys og heller munter salme på sardisk, som jeg oppfatter handler om den mirakuløse St. Antonio. Launeddas er det også en som spiller, og den lille enkle kirka er vakkert pynta med hvite blomster, den er desuten fylt til trengsel og folk står langs midgangen i en kø som bukter seg ut av hoveddøra og ut på plassen foran. Men M får klemt ned meg og seg selv på en benk der inne, selv om jeg helst vil stå og smugtitte gjennom kameralinsen. ”Vi går når sangen er ferdig!” lover hun, jeg nikker, den har veldig mange vers viser det seg, hvert eneste vers omhandler ett av alle de mirakler 1200tallsmunken har utført.

Selvfølgelig er samtlige tre husgjester forlengst oppstandne og igang med frokosten når jeg omsider kommer hjem igjen. Jeg kan bare konstatere for med selv og for dem at sånn kan det fort gå når man skal ut for å kjøpe lørdagsaviser her på stedet! Videre konstaterer jeg, at gjestene mine drikker te til frokost! Det har jeg jo ikke spurt dem om engang, slår det meg, om det kanskje skulle være te til frokost! Har nok fortsatt et og annet å lære i vertinnebransjen...!

Seinere på dagen leser jeg en oppsummering om den hellige Antonios liv i den faste helgenspalten (!) i lokalavisa. Født inn i en velstående familie i Lisboa i 1195, døpt Fernando, studerer teologi i Coimbra, blir med i fransiskanerordenen, tar navnet Antonio, møter St. Frans av Assissi i 1221, virker som predikant i Frankrike og Italia, dør i klostercellen sin i Padova i en alder av 36 år. Da hadde han allerede rukket å bli viden kjent for sine mange mirakler!

So, make the most out of your lives, folks;-)

Før frokost

2009-06-11T15:05:00.000+02:00

Stabilt sommervær nå. Varmt badevann. Super klestørk. Og sukkermaurene parate til avmarsj så snart man overser en dråpe med noe søtt i på kjøkkenbenken... ! Så det gjelder å være påpasselig og nøye med renholdet ;-) Min kusines mann er overrasket over hvor godt vannet fra springen smaker og vil ha svar på endel tekniske spørsmål rundt vannforsyninga på stedet! Vertinnen informerer etter beste evne. Vertinnen våknet ellers i morges til de grader utslitt etter en seig drøm der hun drev B&B i en storbyleilighet (New York?) og hvor det kom en masse høyst ulike gjester på en og samme gang, som skulle ha svar på de underligste spørsmål, og mat servert ved ulike bord, og turtips, hele tiden gikk de ut og inn og vertinnen måtte passe på at døra nede (sju etasjer) ble låst mellom hver gang ... hun innså at dette var uendelig mye mer jobb enn hun var istand til å gape over ... hun var besvimelsen nær av utmattelse!

Hm. Det var en sann lettelse å våkne og komme seg opp og ut, møte smilende naboer på vei til butikken, Assunta i sommerkjole i sin døråpning som lurte på om hun kunne by på en kopp kaffe og Signora Rita på veien hjem. Signora Rita skulle til postkontoret for å betale eiendomsskatten. Vi har gjort det litt ekstra fint her i gata, sa hun og gjorde et kast med hodet, for på søndag kommer prosesjonen forbi! Ja, Sankt Antonio, nikket jeg, innforstått. Nei, det er på lørdag, svarte hun, søndag er det Jesusbarnet! Kommer de forbi her i gata vår altså? lurte jeg. Ja, de går en lang rute, helt oppe fra Sa Rocca, de skal innom alle de gamle og syke på veien, berettet hun. Hm. Vi ses, Signora Rita! Nå skal jeg inn og lage frokost til gjestene mine!

Vinterved, chilipepper og tenorsang

2009-06-01T22:07:00.008+02:00

Kveldsro i heimen, etter at sønn og sønnesønn til min nabo Antonia her på baksiden har kjørt store lass med vinterved med den blå traktoren som de har parkert under kjøkkenvinduet mitt og lempet veden inn i skjulet, der den etterpå er blitt sagd og hogget opp, med henholdsvis motorsag og øks, ”små vedskier til tante Rita og store vedskier til mamma Antonia!” Nå er alt sirlig stablet der inne. ”Veden gjør nytte for seg to ganger!” påpekte tante Rita muntert, der hun fulgte med på det som gikk for seg, ”først varmer den opp den som hogger den, og deretter varmer den opp huset om vinteren!”

Det første lasset kom allerede på fredagskvelden mens vi var i gang med middagslaging.
Det ramlet og dundret, og Herdis som var på besøk, måtte ut for å se hva det var. ”Vil du ha et glass vin, kanskje? ropte hun inn til Angelo i vedboden som hadde svetteperler i panna. Dét ville han, og tok seg straks tid til en pause og en prat. Og fortsatte så med sitt, mens vi benket oss rundt kjøkkenbordet til deilige fettucine alla carbonara, med friskt fraspark! Kokk Rinaldos lille hemmelighet: peperoncini, - chilipepper.

I går ettermiddag var det mønstring av Tenorsangkor i Seneghe. Litt duskregn la ingen demper på stemninga, fra klokka halv sju til halv ti kunne man rusle rundt i landsbyens gater og høre på grupper av Tenores fra hele øya som sang på gatehjørner og åpne plasser. Langs ruta kunne man forsyne seg med litt vin her, litt småkaker der, kjøpe ferskt olivenbrød og smake på årets første moreller fra nabolandsbyen Bonarcado. (Hver landsby, sine spesialiteter.) Jeg koste meg med å treffe kjentfolk både her og både der, til og med min gode murmester traff jeg endelig på, med sin høygravide fru som sukket at hun gjerne kunne født i morgen den dag!, og han, jo, han skulle se til å stikke innom meg i løpet av uka!

Men sukkerertene skal fortsatt være runde... og søte!

2009-05-27T10:11:00.009+02:00

Elektrikeren har vært her, pratet og forklart, en absolutt tilsnakkende og lydhør mann. Da mangler bare mureren! Jeg har omsider forstått at uansett hva jeg skal gjøre her i huset, må mureren med, neste gang må jeg bare ringe ham først av alle. Hullene i veggen til de gamle bryterne og kontakterne er RUNDE, nå for tiden skal de være FIRKANTEDE, en soleklar syssel for min venn mureren og hans folk, min venn mureren har forlengst etablert seg som entrepenør med eget firma siden han er involvert i alt mulig og har mer enn nok å gjøre, selv i nedgangstider. Alt avhenger nå ikke så mye av elektrikeren som av mureren og hans disponibilitet, skjønte jeg igår. Så nå venter jeg på mureren.

Gårsdagen bar ellers med seg en forfriskende vind til forandring fra den gedigne hårtørkeren som har blåst over oss siden før helga og jeg ble jeg med bort på åkeren til I og M for å hjelpe til å plukke sukkererter. Økologiske sukkererter, må vite! Og fikk med meg en halv plastpose hjem som takk! Så da kunne jeg spise selvplukkede søøøøøøte sukkererter til kvelds, frest i litt olivenolje, løk og hvitløk, kokt med veldig lite vann og drysset med persille ....

Søte små cuccioli

2009-05-24T18:18:00.002+02:00

Her er de! Naboens hvalpekull ... Trenger jeg tilføye noe, kanskje?!

Badevanntest v Is Arutas lørdag 23. mai

2009-05-24T13:33:00.002+02:00

Temperaturene har bare klatret én vei : oppover siden midten av mai, i går ble det notert 35 grader i Oristano.I går var det bare én ting å gjøre: pakke lunsjen i frysebaggen og komme seg ned på stranda. Stranda var så og si tom ved lunsjtider, men da vi dro hjem på ettermiddagen, hadde en god del flere funnet veien dit. Også vanntemperaturen kommer seg nå!

Min stilige nabo i luftlinje

2009-05-22T15:16:00.005+02:00

... eller: Den gamle mannen og blomstene. Han har på seg røde jeans og svarte eller blå T-skjorter. Den stilige gamle mannen med det hvite håret på terrassen litt nedenfor min. Terrassen hans er en fryd for øyet, full av blomster som han stuller med og vanner. I halvellevetida på fomiddagen forsvinner han inn i huset sitt og ses ikke mer før neste dag.

I dag så jeg ham ikke siden jeg tok en tidlig bytur. Derimot oppdaget jeg da jeg kom tilbake at det hadde det skjedd en liten begivenhet hos naboene på hjørnet! Deres lille Lilly har fått hvalper! Tre søte små knøtt, helt forskjellige alle tre og ingen av dem det minste lik sin mor! Nuvel, det er kanskje litt tidlig å komme med for bastante karaktersitikker. Men jeg har jo lenge ønsket meg en hund. I årevis, faktisk! Det eneste kriteriet er at den ikke kan være for stor. Så det kan ikke bli den tykke beige. Men den lille skittenbrune, kanskje? Eller den minste som er svart og blank i pelsen med brune tegninger i ansiktet? Dette må jeg nok sove på!

På mandag kommer elektrikeren. Jeg har ikke funnet på langt nær så mange lys-og kontaktpunkter som han på sin side har antydet i anbudet sitt. Hvor opplyst han har tenkt seg at jeg skal bli her inne, egentlig? Jeg er jo en middelaldrende kvinne! Som til min milde forfjamselse, det må jeg innrømme, nå blir tilbudt rynkekremer på parfymeriet og på apoteket! Har jeg bedt om det? På ingen måte. Så nå skal vi gå igjennom det hele i kor. Det elektriske anlegget mener jeg. Og se på hvordan de nye ledningene skal legges. Inni eller utenpå, og helt sikkert mye rundt omkring. Vi vil jo alle helst eldes langsomst mulig, og dette er jo et nær middelaldrende hus. Jeg gleder meg til å utvide vokabularet innen elektrisitetsrelaterte emner. Jording kan jeg. Kontakt, lyspære og bryter. Men hva er en magnetotermico og hva brukes den til? Og en falsk pol? Dyrt nok blir det uansett, selv om polene er falske. Men jeg må bare gå for det, for å oppnå det høythengende (bare så det er klart mine damer og herrer) Certificato di Conformità.

17.maihilsen

2009-05-17T18:52:00.005+02:00

Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.

Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.

Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil. (Klikk på bildene for å se Hoppere og Plask!)

Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...

Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).

Endelig: en liten julerapport

2009-01-16T14:02:00.007+01:00

Det var fredelig og godt å ha jul og nyttår i Seneghe! I huset var vi ikke mer enn to, Eva, som kom allerede i slutten av november for å male, og jeg selv som forventningsfullt hadde sendt ned julepynten over et halvt år i forveien: adventsstjerna og to englelysestaker! Musikken var også for det meste i hus, men det kommer som kjent stadig noe nytt i sjangeren julecd og Bugge Wesseltofts siste måtte, framgikk det jo av kritikkene, skvises med i håndbagasjen. En lykkelig beslutning skulle det vise seg!

November og store deler av desember i Seneghe hadde bestått av regn og atter regn, oliveninnhøstinga var forsinket og markene svuppende av vann, men rett før jul kom sola (som forhåndsbestilt) - og en dag av tre fra da av slang den innom, - ikke helt overbevisende, med dog! Eva og jeg gikk ut på tur uansett vær vi, det var nemlig vår felles juleferieambisjon! Alt regnet hadde gjort landskapet intenst grønt, den renvaskede luften fristet til skikkelig dype magedrag og kveldslyset bragte fram en helt egen fargeskala over det hele... det var bare å forsøke etter beste evne å ta det mest mulig inn der og da, fylle opp, puste ... !

Siden, mens Eva svingte penslene, gikk jeg atter i skytteltrafikk til rådhuset, relasjonene med kommunalbyråkrater og håndverkere må selvsagt pleies året rundt, høytid som hverdag, og regninger betales tross stiv eurokurs.

Julekonserten i hovedkirka i Seneghe ville vi gjerne få med oss, med tre ulike kor, launeddas og geitemagesekkepipe. Vi ankom, just in time, som to store boller i alt vi hadde av klær og etterisolerte rumpene diskrét på stedet mot den iskalde kirkebenken med hvert sitt sitteunderlag!

Ellers ble det unektelig endel spising – og ditto matlaging, mye prat, litt lesing og mange hyggelige besøk både til og fra, av gamle, nyere og kanskje framtidige bekjentskaper og venner. Tid til å kontemplere peisilden selvsagt også! Og sågar: noen små solstunder på terrassen! Her følger noen stemningsglimt i fotoformat:

Etter fire års dokumentdans: restaureringstillatelsen!

2008-08-06T15:36:00.005+02:00

Det gikk rykter om at nå kom ting til å løse seg. Ordførerens rådgivere hadde gått av i protest da førstnevnte i lengre tid hadde vist seg lite smidig og samarbeidsvillig. Da måtte også ordføreren gå. Kommunen ble satt under ekstraordinær administrasjon. En utsending fra regionalmyndigheten i Cagliari kom til åpent folkemøte om byplanen/verneplanen og forkynte i meget utvetydig ordelag at det nye regelverket på ingen måte er blitt til for å hindre ny aktivitet og lokalt initiativ. Så langt derifra. Jeg mobiliserte straks min arkitekt. Insisterte på at vi skulle gå sammen til teknisk kontor. Og plutselig, en onsdag formiddag, nøyaktig en uke før avreise etter fem måneders opphold på solskinnsøya, fikk jeg papirene mine! Restaureringstillatelsen! Løyve til bruksendring! Så ganske uten dramatikk. Uten noen form for blikkontakt med sjefen for tekninsk kontor, riktignok, hun foretrakk ellers ikke en mine, men signerte og stemplet, befalte at La Signora måtte underskrive her og der, og også på dette, og rakte dokumentene i tur og orden til sin underordnede, saksbehandleren, som rakte dem videre til meg. ”Concessione edilizia” leste jeg høytidelig inni meg. Og høyt: nr. 32 – 2006! 2006? Ups! En liten skrivefeil ... (skulle jeg ikke hatt papirene ihvertfall i 2006? Etter å ha søkt i 2004?) Saksbehandleren rettet dette med penn. Hvorpå han signerte og stemplet med rettestempelet. En feilhenvisning til en paragraf (sentral?) ble også rettet med penn, overstrykning og stempel, på samtlige eksemplarer. I don’t care. Jeg har fått den! Endelig! Se her!!!

Sommer i Seneghe

2008-07-01T16:54:00.004+02:00

= varmt! ihvertfall de siste par - tre ukene! Jeg bor for tiden i huset til et vennepar som er på ferie i København, der det regner og er friskt og grønt! som de så entusiastisk melder via sms.

Imens er det min jobb å holde liv i hagen deres ... et mer krevende engasjement enn jeg vel hadde forutsett, på en måte, en time med vanning hver kveld, og like knusktørt ser det ut dagen etter! Å holde liv i hunden er litt kjappere unnagjort, hun glefser i seg boksmaten på null komma svisj, det vil si: hun gjorde det, inntil den første boksen var tom og jeg åpnet en ny, den faller tydeligvis ikke like godt i smak, så nå sitter jeg her med en knusktørr hage og en sultestreikende hund!!! Og en masse myggstikk! Hemmeligheten med å ikke ha mygg, er å ikke ha hage! Så vet dere det. Jeg lengter til takterrassen min, ett kvartal unna ...! Nå, er jeg jo innom da, rett som det er, og sjekker at alt er vel med gjestene og hengekøyene og postkassen og det nye kjøkkenet! Kjøkkenet er SÅ og SI ferdig nå! Ikke verst, tenker jeg vi synes alle sammen. Det mangler kun oppvaskmaskin, som ble bestilt sammen med alt det andre, men alt det andre har jo hittil kommet litt etter litt og etter mye masing og springing i trapper, så det er vel ikke rart at det er et lite etterslep, de nekter liksom å gi slipp på meg der nede på butikken ... Brødrene Bruse!

Og dekselet som skulle over røret til avtrekksvifta var for kort. Kjøkkenet mitt holder jo ikke akkurat standardmål... Men desto flottere er det blitt, da, med skreddersnekret innredning i ask!

Internettet er på plass!

2008-05-06T08:56:00.004+02:00

Casaen har omsider fått internettkånneksjen :-) Takket være en omstridt mobilantenne i utkanten av Seneghe, er det utmerkede signalforhold via GPRS... alt jeg trengte var et lite modem, et simkort og en kabel. Viste det seg, dog etter tidkrevende forhåndsresearch (som vanlig!). Altså sitter jeg her hjemme i godstolen en skjønn og mild maimorgen og taster på mine knaster.

Stoda? Tja, hvordan lar den seg oppsummere, i passende korthet? Fremdeles ingen kommunal tillatelse ...! I dag går det ut et brev med ultimatum til det tekniske kontoret: dere har fjorten dager på dere til å hoste opp papirene, ellers blir det politianmeldelse. Intet mindre.

Fremdeles ingen bruktbil, ingen liten sportig Alfa Romeo som står parkert utenfor... trist, but true. Han som skal selge meg den, venter på å få levert sin nye bil, det har gått en måned ... og jeg har nettopp levert inn den siste leiebilen jeg har vært nødt til å ha. Terrengsykkel er imidlertid innkjøpt! Pluss at jeg har fått overta en flott knallgul damesykkel, ca. 1975-modell, som jeg har tenkt å pusse opp egenhendig, kun med en smule veiledning ...! Enn så lenge står den trygt plassert bak verkstedet til fløytemaker Mondo, side om side med en enda eldre herresykkel. (Hvem vet, kanskje det kan bli småsykler ut av det?!)

Oppussinga av kjøkkenet gikk på et tidspunkt unna så murpussføyka sto tettstappet der inne. Faderen og jeg holdt oss stort sett til hammer og meisel for å unngå alvorlig pustebesvær i rivningsfasen, men ingen av oss sa neitakk da vi plutselig fikk låne en slagbormaskin de siste tre dagene. Etter at vi hadde gjort grovarbeidet, overtok et mer kyndig lag bestående av murer m/ håndtlanger, elektriker og rørlegger. Veggene er per d.d. pusset, det er lagt opp nye ledninger og rør, avløpsrøret lagt gjennom veggen ned til hovedrøret i kjelleren. Jeg venter på at steinhuggeren skal komme med ny stein til peisen (den røde kirkegårdsgranitten er vekk, hurra!) og på å få audiens hos en meget travel, men dyktig snekker i Narbolia for å diskutere materialer til og detaljer i kjøkkeninnredninga. Så spørs det hvem som kan levere fortest, han eller møbelbutikken her som fører Scavolini... Det ligger ihvertfall ikke an til at jeg må ty til ikea, i øyeblikket i det minste! Den som lever, får se.

Anything else? Sommervarmen er skrudd på! Det skjedde 1. mai, slik jeg kan huske det fra et tidligere år også. Kanskje 1. mai er den magiske datoen. Og når det først er varmt, er tempreaturen stabil, dvs. at den ikke synker særlig om natta. Jeg sitter ute og spiser min kveldsmat (med et siste obligatorisk glass vin) og myser utover i mørket, hører på sauebjellene, froskekvakket og frustrerte eslers forening. Ihvertfall høres det ut som om eslene er frustrerte! Jevnt over, egentlig. Selv om de, på dagtid, ser milde og vennlige ut i blikket.

Pollensesongen er på sitt mest intense, og jeg har stiftet bekjentskap med ymse sardiske vekster som avstedkommer enorme mengder pollen enda de ser helt tilforlatelige ut. Hvis fastlegen min Geir leser dette, kan han vennligst ta med noe skikkelig kraftig antihistamin og ta turen over fra Cannes eller hvor det nå er han pleier å oppholde seg i mai?! Det går som sagt ferge fra Nice!

Jeg skulle nok bestilt meg en legetime her, på ridesenteret hvor jeg rir hver lørdag, krever de nemlig en helseattest, - de skal kunne dolumentere at du i utgangspunktet var sunn og frisk idet du ramler av hesten og at de intet juridisk ansvar har! Men jeg har vel annet å bestille enn å sitte rundt om kring på venteværelser, så ihvertfall inntil noen kommer med en påpakning går jeg inn for å bare virke sunn og kjekk ut mens jeg er der. Atsjoooo!

En paaskehilsen herfra!

2008-03-23T17:15:00.002+01:00

Buena Pasqua!

Eller: Auguri! som han smilende vinket, den vennlige lille mannen jeg maatte spoerre om veien i dag, paa vei til paaskelunsj hos vennene Paolo & Katie i Siamaggiore. Ikke det at jeg ikke kan veien, altsaa! men de driver enda paa aa bygge om motorveien, derav stadig nye avkjoeringer og omkjoeringer annenhver dag... og er du ikke toppen konsentrert er det lett aa bare foelge "autopiloten", og havne paa villstraa, blant den meterhoeye bambusen paa Oristanosletta! i dag var jeg en tur innom Solarussa, og visste dermed at jeg var like i naerheten av maalet, men hvor?? Altsaa maatte jeg sveive ned vinduet og rope om hjelp til den lille mannen som sto og korset seg foran en helgenstatue, jeg maa innroemme at jeg kjente med baade ukristelig og smaastresset som broet inn!

Vel framme her har jeg baade spist og gasset meg, og byttet til med en oekt paa internett mot oppvask :-) Det vil nok ta litt tid foer jeg faar internett i heimen. Det er liksom fullt opp aa gjoere ... og prioriteten ligger i skrivende stund paa bruktbiljakt! samt kommunebesoek. og aa ta meg av mine gjester! Jeg ligger ogsaa paa latsiden, men ikke uforholdsmessig! hengekoeya er paa plass, men just for tiden er det ikke vaer til aa slange seg i den, det regner og er kaldt! Jeg spiste frokost i dag, med beina i peisen! maa ogsaa skaffe mer ved ...

men alt er vel. og jeg nyyyter aa vaere her! Saa atter en gang: Buona pasqua - a tutti!

Hvor er Seneghe ... på kartet?!

2008-01-28T16:13:00.000+01:00

Har blitt gjort oppmerksom på at det er vanskelig å finne Seneghe på det midterste kartet på nettsiden! Plasser pekeren et sted midt mellom Milis og Narbolia og klikk der, så dukker det opp! Spør gjerne hvis det er noe du lurer på, så skal jeg svare etter beste evne ;-)

Flere flyruter våren 2008

2008-01-11T13:21:00.000+01:00

Fly med Norwegian til Roma Fiumicino, og videre med AirOne fra samme flyplass til Cagliari eller Alghero.
Fly med Norwegian til Pisa, og videre med Ryanair fra Pisa til Cagliari eller til Alghero.
Fly med SAS til Milano Malpensa og videre fra samme flyplass med Easyjet til Cagliari.

Direkte fra Oslo til Cagliari med SAS

2008-01-04T16:41:00.000+01:00

I april begynner SAS med direktefly fra Gardermoen til Sardinia. Deres nettside har ingen god oversikt, en må gå inn og sjekke på hver enkelt dato. Det ser ut som det er en avgang ukentlig, på lørdager. Ved en test i dag fikk jeg en tur/returpris på rundt 1600 kroner i april, - og det er slett ikke verst!

Casa con Cielo har mye ledig kapasitet fra uka etter påske og i april, mai og juni. Den vakreste tida på året da alt blomstrer ...! I say no more!

Bilder av rommene

2008-01-04T15:51:00.000+01:00

Flere har etterlyst bilder av rommene! Her er noen bilder fra huset. Takterrassen må med: nå flislagt og med nye skyvedører! Også nytt vindu på kjøkkenet."Finstua" i første etasje står forløpig tom, bortsett fra når det er maleriutstilling der (se bloggarkivet: 7.12.07). Under ser du også utsnitt fra to av soverommene og den lille dagligstua i andre etasje:

Skivebom og utstilling

2007-12-07T16:16:00.000+01:00

Olivenfestivalen foregår den siste søndagen i november. Meninga var å dra ned ei uke i forveien. Billetter var bestilt i god tid, via Pisa til Cagliari på nedoverturen, Cagliari-Roma på returen. Faderen skulle være med. Arbeidslista lå klar, med førsteprioritet på oppfrisking av de skitne veggene i olivenkjelleren. Kalkbasert maling skulle jeg få tak i. Fint skulle det bli, til festivaldagen, og dessuten hadde min venninne Katie planlagt maleriutstilling i første etasje, hun malte på spreng...

Da det var ei uke igjen til avreise, gikk det opp for meg at jeg hadde bommet totalt på tida. Ei uke for å være helt eksakt. Vi rakk den med andre ord på nippet, faderen og jeg, hele festivaldagen!

Men utstillinga ble kjempefin, "Su apposentu bellu", det store rommet med buehvelvinger så bebodd og levende ut for første gang, med Katies malerier som alle hadde motiver fra huset: de gamle melsekkene vi fant i et av rommene, klesvasken som hadde hengt til tørk i tolv år på taket (!), tredokkemannen som lå gjenglemt og molefonken på loftet, de flortynne gardinene som ikke vil tåle en vask til, de rustne smijernsgelendrene på luftebalkongene...

Uka etterpå gikk med til kosting, husvask, reparasjon av toalettet i kjelleren (flottørmekanismer i dosisterner har jeg nå lært meg), samt innkjøp av såvel kalkbasert pustende maling - a base di calche, transpirante - som en flunkende ny drill, med slagbor. Takket være faderens iherdige innsats har kjelleren fått et helt løft, og vil ta seg vakkert ut på neste års festival! De to gamle rommene på baksiden ble ved felles anstrengelser totalryddet, skiten etter fjorårets leieboere (duene) måtte vike for kost og sterkt såpevann og og postkassen kom omsider opp på veggen, på riktig side av huset i henhold til den offisielle postadressen som er Via XX Settembre, 46.

Jeg hadde gruet meg en hel del for en ny dyst mot byråkratiet, men inspirert av ei fryktløs og målrettet dame jeg hadde fått høre om ("Eg har ingenting anna å gjere på enn å ringe dåke KVAR DAG!) greide til og med jeg å la det kime to-tre ganger om dagen hos relevante personer i sakens anledning, jeg kvinnet meg opp til å gå på teknisk kontor i kommunen hvor jeg ikke har satt mine bein siden i vår, og var sågar med på kommunestyremøte hvor jeg fikk huket fatt i rette byråkrat i grevens tid, dvs. før møtet, og fikk briefet ham om hele saken min.

Mange med meg er frustrert over saksbehandlingsvakuumet og at vi ikke engang får svar om når vi får svar viste det seg, på kommunestyremøtet, men ikke mange har ventet i fire år ...

Det eneste det står på nå er, etter alle solemerker å dømme, én underskrift fra Cagliari. Blir det jul i år , mon tro?

2007-10-19T11:43:00.000+02:00

Jeg er nettopp hjemme igjen etter to hektiske, men veldig gode uker i Casa Con Cielo. Kort oppsummert ble det satt inn to solide skyvedører til terrassen & to vinduer ble skiftet ut (v/ Mario & sønn), en vegg pusset (v/Raffaele & gutta), et gelender snekret (v/ Anders & Kjersti), do-sisterne fikset, ny slange til dusjen på plass, badevasken oppdatert med nytt understell i form av rør og flunkende nytt armatur (v/ Anders, Kjersti & Enrico, rørleggern, sistnevnte tilbrakte store deler av fredagskvelden sin under vasken mens vertskapet dro for å plukke opp gjesten på strandbaren (det var allerede blitt mørkt og Kathrine satt der alene, stakkars, med bardama og en eldre herre som gjerne ville by på et glass) og likevel ankomme en time for seint til middag i Siamaggiore...). Og ikke minst må det poengteres at terrassen har fått fire nye fester til hengekøyer murt inn i den nye veggen. Håndsmidde sådanne. Den hyggelige smeden på Corso Umberto, et nytt bekjentskap, kunne dessuten fortelle at han har vokst opp i gata mi og sprang inn og ut av Casa Con Cielo som liten!

Jeg rakk også å ta runden rundt de ulike offentlige kontorene involvert i min etterhvert tre - snart fire! - år gamle restaureringsgodkjenningsogbruksendringssøknad... Alt er i den skjønneste orden, alle dokumenter i saken er på plass, nå venter vi kun på klarsignal fra Herr Regionalbyråkrat. Saken kommer til å gå igjennom uten problemer sier alle, men ingen kan selvfølgelig si noe sikkert om NÅR det te vil inntreffe! Jeg har imidlertid et fornyet håp om å få godkjenningsdokumentet i hånda innen nyttår i år! Siden jeg bare MÅ HA DET. For å slippe ti prosent ekstra moms. Som isteden jo kan bli minst fem nye vinduer.

Alt dette mens mine glade høstferiegjester hygget seg i 30 plussgrader og med daglige badeutflukter til ulike strender! Og hvilken enestående nyhet ved retur Oslo: SAS starter direkteflygninger til Cagliari hver lørdag til våren!