mandag 7. juni 2010

Livet på landet

Jeg var ute og luftet hunden, og best som det var, traff jeg på en gris! Jada, vel bor jeg på landet og har for så vidt gjort det en stund, men jeg må si det gjør et visst inntrykk, å møte en lys levende ganske så diger galte der på grusveien der man lufter sin lille hund og kveldssolen varmer så behagelig der man går, motsols, og tenker på alt og ingenting. Så plutselig og uten forvarsel av noe slag (ikke et lite grynt engang): Gris i veibanen! Rakt forut! Diger og litt distré, det håper vi ihvertfall inderlig, ser den ikke mest forfjamset ut, egentlig, over å plutselig møte oss, Mili og meg, der den er ute på aftenpromenade, intetanende og frasols, grublende på sine griseanliggender, ja kanskje først og fremst grisegodter seg over at den har klart å komme seg ut og vekk fra den trøtte troa! Jeg later som ingenting, bare øker farten umerkelig, instruerer hunden å følge tett på ("og slutt da for himmelens skyld med den bjeffingen, bikkje!")Samtidig holder jeg oppsyn med griseframtoningen. Størknet søle over det halve. Plirende griseøyne som ikke røper noe som helst, om den har kurs for grøfta eller for oss... oss eller grøfta...

Siden jeg nå sitter trygt under dyna og skriver dette , kan vi slutte at alt gikk bra. Jeg så flere griser etterpå, samtlige bak lås og slå. Vi gikk også forbi en flokk sauer (med sin hyrde, i følgebil, firehjulstrekker), fire esler, åtte hester, vi hørte gjøken gale to ganger og vi hørte ikke engang slutten på kirkeklokkene som klinget og lokket, sikkert en time, kanskje to. Det er Sankt Antonios festuke. Gatene ble i ettermiddag strødd med ferske og duftende urter, da Mili og jeg kom tilbake fra runden vår rundt landsbyen holdt de allerede på å sope det opp igjen og det duftet herlig grønt og urteaktig over det hele. Snart blir de brent på små bål i gatene, og ungene kan kappes om å hoppe over flammene. Og kanskje blir det noe av, gatefesten i gata vår, slik det var i gamle dager, i alle gatene, det snakket de veldig ivrig om naboene, ved samme tid i fjor. Og da skal du ikke være for trygg Galte Gylte! Kanskje du havner på festbordet vårt!

tirsdag 18. mai 2010

"Feiret 17. mai på Sardinia"

Til glede for en del, og kanskje til en viss uro for visse andre, kan vi meddele at Syttendemai er iferd med å etablere seg som en solid og god tradisjon også hos oss i Casa’en. En frokosttradisjon først og fremst, sjampanje og jordbær er det vi tidligere har prøvd oss på, og med hell, ved samme høytidelige anledning, samt, selvsagt, Kongens og Fedrelandets skål.

Dette er hele Andre året vi markerer, og garantert ikke det siste! I all enkelhet dekoreres vårt frokostbord da med Det norske flagg, høyreist og litt på snei i en langhalset likørflaske (elskverdig etterlatt oss av Ducatiklubben etter deres visitas her på stedet for et par år tilbake, flagget altså, likørflasken har vi tømt selv).

Nasjonale hymner avsynges av enhver som føler seg noenlunde utrustet dertil, ihvertfall den første verselinjen og deretter freidig fremad så langt husken holder. Siden min mor var blant årets deltakere, ble det ny årsbeste, med ”Hvorhen du går i li og fjell!”:hele første verset prikkfritt gjennomført! Deretter fulgte bespisning av Nasjonale retter, i år Havregrøt, i en kanskje noe vovet variant med eplebiter, rosiner og varm melk, mens konversasjonen fløt lett og utvunget omkring temaene Kransekake, Karamellpudding, Melodi Grand Prix og andre kjente, kjære og politisk korrekte emner for dagen. Och slutligen: presskannekaffe, loff og Georginas plommesyltetøy. Først og fremst en frokosttradisjon altså, her hos oss i Casa’en i Seneghe. Men, som vi snart skal se, er Syttendemaiferiringen her på Sardinia i ferd med å gripe om seg, spre seg videre ut i det offentige rom og formelig spise seg ut over resten av dagen ...







Det gikk ikke likere til enn at det bar avsted med oss til Oristano, - og etter hvert mere mat! Ettersom en rekke spisesteder har stengt på mandager (hviledag, etter helgeåpent) endte vi opp litt i utkanten av Oristano sentrum, hos Cristian & Co, en enkel kafé, med lunsjservering, og hvilken fest det ble! Primi: penne i en kremet saus med fersk sopp og sukkererter, deretter sverdfisk som secondo, lett brunet på begge sider i stekepanne for deretter å dampe i hvitvin og få følge på tallerkenen av lysegrønn lime, små søte tomater og frodig persille. Tilbehør: dampet sprelsk spinat, artige aspargesbønner og sprø gulrøtter.Samt niende etappe av Giro d’Italia på storskjerm. Eller stor flatskjerm. For å være mer presis. Etappen der vi kunne se med egne øyne at de som gjennomførte fikk svømmeknappen, og vi dessuten kunne beskuet slottet i Napoli, absolutt et praktbygg, men, må vi dessverre meddele, uten en eneste konge på noen balkong, ikke engang en pinglete prinsesse så vi snurten av og da kan det i grunnen være det samme. Ihvertfall for oss, som nå var kommet til desserten, og gjett hva som var dagens, - jo, Kokkens karamellpudding! Det var nummeret før vi, av ren bevegelse, reiste oss og tok andre og tredje vers av ”Hvorhen du går i li og fjell”, men vi fikk besinnet oss i absolutt siste liten og ba isteden om tre kopper kaffe som vi styrtet ned (mor svor fortsatt til husets hvitvin, far ville holde på dagen og stemingen med koffeinfri, mens tante O. prøvde seg på en macchiato).Og regningen ba vi om, helt til slutt, da hadde de kostet litt diskre borti en krok og klokka nærmet seg halv fem og det var på tide å tenke på å dra hjem og fire flagget. Ihvertfall tenke på det. Å rulle det sammen burde jo egentlig holde. I hendig bordstørrelse som det er. Strengt tatt et Vinke-og-gå-i tog-flagg. Men det får vi ihvertfall overveie grundig og vel, - før vi begir oss uti vinkingen og togingen! På Syttendemai. I Seneghe. (Regningen for Syttendemailunsjen vår skulle forresten vise seg å være latterig lav. Både i forhold til mengden og kvaliteten på det vi mesket oss med. Åpent alle dager, bortsett fra søndag, der hos Cristian, bak rundkjøringen ved Piazza Mannu! En enkel kafé med lunsjservering.) Håper dere hadde en fin dag dere også!

fredag 30. april 2010

Jordbær, tistler og grønne bønner

Jordbærsesongen er i gang for fullt! Jeg har sett meg tvunget til å spise bærene med sukker og mascarpone, dvs. veldig tykk fløte istedenfor tynn, som var det jeg hadde i kjøleskapet. Ved å spe ut med melk, kan en da helt selv bestemme tykkelsen på fløten, og min ble ganske tykk :)

Ellers spirer og gror det av alle mulige vekster for tida, det formelig spruter opp og spretter fram, stadig nye ting i blomst så man knapt klarer å følge med! Også gresspollensesongen er godt igang, derom hersker det ingen som helst tvil!

Tistler! Hele jorder fulle av tistler! Det høres ikke spesielt trivelig ut synes du kanskje, men synet er utrolig vakkert! Det finnes nemlig flere typer av tistler, noen er purpurrøde, mens andre går fra skjær rosa og over i hvitt....

Vill fennikkel! Carine hadde med seg en slags fennikel-lasagna her om dagen, vi spiser middag sammen rett som det er på onsdager, etter at hun er ferdig med å undervise i engelsk i stua nedenunder for fire ivrige damer og en herre her fra landsbyen. Hun hadde først vært ute og plukket fenikkelen, renset stengene (den ville typen har ingen "knoll"), og skåret dem i småbiter som deretter koker vel og lenge, i tomatsausen. Istedenfor pastaplater, bruker man en type tynt brød som ligner pita, bare at det er rektangulært, deler det i to, og legger bitene lagvis med saus imellom. Og så hadde hun strødd en spesiell type sardisk ost på toppen... Retten steker mens engelskurset pågår, og er ferdig nøyaktig idét det er slutt! Den fullstendige oppskriften får jeg sikre meg ved en snarlig anledning. Utrolig godt var det i alle fall :)
Ellers har jeg lagd både det ene og det andre med de store fine bønnene fra Italo's økologiske hage. Bønneomelett. Bønnestuing. Bønnesalat. Lei bønner? Langt derifra! Derimot begynner jeg alt å glede meg til sukkerertene som er neste belgfrukt opp av jorda og inn på tallerkenen!



Mili har fått en vårklipp, men ser til tross for fornyelsen ut til å lide som alle oss andre av en viss vårslapphet! Hun sover og sover. Eller så er hun ute og flyr! Det lille dyret klarer seg bedre og bedre ute i den store verdenen, og finner hjem igjen, slik som de andre bikkjene heromkring gjør. Hun har fått på seg ei lita sauebjelle slik at jeg kan høre at hun er i nærheten - den minste størrelsen de hadde på kiosken, ja, de selger sauebjeller i kiosken, det også!!

Ellers har jeg to herrer på besøk fram til søndag, som planlegger malekurs i Seneghe til høsten, antakelig i september. De er ute og saumfarer området for egnede steder til å gjøre skisser og slå opp staffelier. Så følg med, følg med! Bloggen er herved gjenopplivet!!