Friksjonstrøbbel og Ferragosto!

Kløtsj heter "frizione" på italiensk. Enkelte gloser blir nærmest risset inn i hjernebarken – for alltid! Kløtsjen sa nemlig takk for seg på turen til Alghero sist onsdag, det var med nød og neppe jeg fikk hostet bilen i retning sentrum og manøvrert den inn på en P-plass, der vi allikevel måtte ut og dytte kjerra i noenlunde posisjon i forhold til oppmerkinga ... Så der sto vi da, i solsteiken, tre hårsbredder fra siestatiden og hele formålet med reisen så ut til å falle totalt i fisk: noen GITARBUTIKK rekker vi ihvertfall ikke! Tenkte jeg.

Det hadde seg nemlig slik at min bror og min svigerinne hadde donert en sum til dette formål: en HUSGITAR, i dyp takknemlighet, må vi kunne formode, over sine to uker i undertegnedes forpleining på Solskinnsøen her tidligere i sommer. Den beste gitarbutikken, med de beste prisene, forefantes i Alghero. Altså måtte vi dit.

Og der VAR vi nå, bare skuffende seint ute, nervepirrende nær stengetid! Grunnet ødelagt kløtsj. Skulle det vise seg. Jeg visste ikke på det tidspunktet hvorfor jeg måtte skru av tenninga for å få bilen i førstegir. Og i reversj. Men ubehagelig var det. Dessuten er Alghero på sommerstid akkurat litt i overkant for meg, jeg ville gjerne også HJEM IGJEN, til freden og roen, til kardemommesmåbylivet med nabosnakket og terrassetussmørket, etter utført oppdrag...

Men vår venn R sto som en liten klippe nede ved havna da vi omsider ankom, svette og tissetrengte, sågar Mili var litt oppkjaset og ville absolutt ikke ligge ned i kurven sin. Rask rådslagning: dette går bra, vi er her, musikkbutikken er der, og rett derover er en bar med toalettfasiliteter. Løp, kvinne!

Så med god hjelp av to spillende karer FIKK jeg ALTSÅ kjøpt meg en utsøkt rimelig og helt utmerket gitar, med overraskende vakker klang i, dessuten! Jeg er meget glad och tacksam for denne og vurderer å gjøre nye forsøk på å lære meg å klimpre litt sjæl! Det har vist seg at hele to og et halvt grep sitter igjen i den før omtalte hjernebarken, fra hine hårde dager da (også) jeg var en ung, romantisk pike. Lillebjørn Nilsens gitarbok ligger muligens fortsatt lagret i en av bokkassene på loftet i Østhellinga, Oslo, Nårvei, og kan i så fall graves fram ved en snarlig anledning (oktober?).

Ikke langt fra gitarbutikken lå der likesom tilfeldig en fortausrestaurant der fikk vi satt til livs to kasseroller med nytrukne blåskjell og hjerteskjell i en liten hyggelig saus... Mot slutten av måltidet kom vi i snakk med en mycket trevlig ung Stockholmare som satt alene ved et bord og så så blond ut at vi bare måtte lene oss over og høre hva han hadde der å bestille. Faktisk var han da like ved å bestille (etter meget lang betenkningstid, det hadde vi kunnet observere, mellom våre munnfuller), men akk, kjøkkenet hadde da stengt, blåskjellene var fortært og det ble kun en sandwich på vår unge blondin. Man skal ikke ta lett på spisetidene her på Øen, la så mye være fastslått!

Som avslutning på en begivenhetsrik ettermiddag, fikk Opelen en sjekk hos R’s bilmekaniker som etter en øyeblikkelig undersøkelse kunne fastslå at hele kløtsjen måtte byttes ut og det kunne ikke han på noen måte påta seg siden vi på det tidspunktet, etter lunsjen og siestaen, nå befant oss kun en hårsbredd fra DEN STORE FELLESFERIEN, FERRAGOSTO! Bare smak litt på ordet, så skjønner også du at det ikke er til å spøke med: FERR-A-GOS-TO!!!, da stenger ALT, alle leverandører og underleverandører og forhandlere, ja, hele Landet og Presidenten ... JEG trengte ny kløtsj, men noen ny kløtsj kunne ikke oppdrives før litt ut i september antakelig, der, i Algherotraktene, mente mekanikeren, han lignet forresten ikke så lite på George Michael, med rød kjeledress, diamant i øret og stålblått blikk...

Kan jeg kjøre HJEM TIL SENEGHE??? var det eneste jeg ville vite. (Jeg har min egen mekaniker, så dét! I San Vero!) Joda, det lot seg nok sikkert gjøre, på et vis, bare jeg unngikk førstegiret og reversjen og kom meg ut på motorveien...

Ahia! Andiamo! Let’s get out of here!

Som sagt, så gjort. Det passet seg slik at vi kunne ta kaffen på veien til motorveien, hos R, der ute på landet der han bor, med flyplassen og Jehovas vitner som nærmeste naboer. Der fikk vi også stemt nygitaren og tatt den i hende, ikke så mye jeg, da, men gutta, som virkelig kan det å spille. Jeg kan det å høre på når andre spiller! Det er heller ikke så verst ;-)

Pranzo al Monte - Lørdagslunsj i det fri

... det er vel unødvendig å si at den varte i timesvis, lunsjen, under trærne, i Senegheskogen, vi skulle jo spise en sau! Samt en hel del annet småsnask. Jeg ankom noe etter mitt eget skjema, nærmere to var klokka blitt, med eplepaien under den ene armen og bikkja i en kurv på den andre og holdt på å havne i helt feil selskap ... jeg dro rett nok kjensel på et par karer, men stusset over at det var bare mannfolk i forsamlingen, jeg stirret undersøkende på dem og de glante avventende tilbake, før det gikk opp for meg at MITT matlag satt benket under noen helt andre trær! Folk i Seneghe har sommerlunsjet under trærne i skogen (eller på fjellet: "al monte") i generasjoner, og endelig skulle jeg få oppleve det, jeg hadde gleda meg i dagesvis etter å ha fått en overraskende og hyggelig invitasjon fra min kjekke murer og hans søte fru! Og akkurat sånn ble det: en opplevelse!

Mili e io

Her er hun! En liten timido, som det framgår av bildene! Men etter at hun hadde blitt en smule husvarm, dro vi på fest i gårkveld, Mili og jeg, og hun taklet helt fint å sitte i kurv i bilen ned til Narbolia og være med under hele seansen: tradisjonsmatfest var det igårkveld, med uteservering, lykter og bord under trærne, masse mennesker, masse lyder, men hun lot seg ikke vippe av pinnen (eller ut av kurven), midt i det hele sovnet hun! Også natta har gått fint, hun tisser allerede på avisene (sjeldent oppvakt for alderen), tasser litt rundt, men sover for det meste! I dag har vi en lang og ubrukt søndag foran oss :-)

I morgon

Det er vanvittig tomt og stille etter at mine fire nevøer og deres foreldre har dratt sin kos etter å ha vært på besøk her i to heidundrende uker! Så jeg har i desperasjon kastet meg over klesvasken og husvasken, og dessuten endelig montert opp skilt i gangen der det står ”Jakt forbudt!” Det står også ”Område for Repopulasjon”, så jeg synes det passer godt å ha det i området der alle soverommene er! Jeg har funnet det i skogen (slengende på bakken vel og merke), det er altså helt ekte og har flere kulehull. Med andre ord har det flere kulehull og er altså helt ekte. Og jeg har funnet det i skogen, på bakken .

I kveld, etter DEN handleturen til Oristano, dro jeg innom mine fredagspizzavenner, i sterk forventning om nettopp å spise fredagspizza med dem, den er jo Hellig, trodde jeg, men just i dag, kom det for en dag, var de bedt på fest! Så da måtte jeg jo bare tutle meg hjem... Eller, jeg MÅTTE strengt tatt ikke, men det å traske langs hyllemeter med tomatsaus, pastavarianter og kjeksposer, MED handleliste!, det tar på!

Så her sitter jeg nå attmed kjøkkenbenken, og har tygd i meg en enkel
kyllingfilet isteden, marinert i hvitløk og litt vin... I all enkelhet og rungende ensomhet!

Men i morgon, I MORGON skal eg hente KVALPEN!



(Foto: siste pizzakveld med B-gjengen på Sa Prentza, Seneghes utmerkede pizzeria!)

Festa di Musica - Sangens og musikkens dag

...gikk av stabelen nu her i aftes, i Narbolia. Bue Rosso-konsortiet fra Seneghe sto for en del av traktementet, gryte med ferskt kjøtt og grønnsaker! og bibliotekaren var på vakt i den frivillige Røde-Korsbrigaden, Seneghes politimester kunne også observeres med et par betjenter i hælene, vi så dem stort sett henge i nærheten av matserveringa, harmonien rådet jo som vanlig over hele konsertområdet, ellers gikk vi fra scene til scene, det ene bandet yngre enn det andre, til slutt følte vi oss som bestemødre mine venninner og jeg, men ok, da: litt smårocka bestemødre i det minste! Ikke for dét, her er ALLE med, fra de virkelige bestemødrene (for ikke å si oldemødrene) i skaut, til den fullkomment lykkelige småungen foran scenen som vagget rundt der på egen hånd med smokk og sin egen trillevogn , kommuniserte med de andre publikummerne og lot til å digge både rap'en og rock'en.

Lørdagsaviser og helgenfeiring

Jeg går ut for å kjøpe aviser! roper jeg til den ene våkne husgjesten lørdag morgen. De to andre slumrer fortsatt dypt og inderlig etter sin fredagsettermiddagsutflukt til østkysten, Dorgali, Cala Gonone... ”Javel ...svarer det fra de indre gemakker, ...”jeg går nå opp og tar meg en røyk på terrassen.”
Etter å ha bunkret en lokalavis pluss kontinentale La Republicca med lørdagsbilaget (”Kvinnenes Republicca”... på glanset papir ...) stikker jeg innom min gode venninne M for å kjøpe litt frukt og vente på Prosesjonen. Folk i Seneghe KAN det med prosesjoner, ja, her er man rene prosesjonsproffiser, vil jeg påstå. 13. juni er til ære for Sankt Antonio. I samtlige av de ni foregående dagene var det blitt skutt med løskrutt og raketter midt på lyse dagen, så gjett om vi var på alerten når det gjaldt St. Antonio...!

Og der kommer han rundt svingen! Bærende på Jesusbarnet og selv holdt oppe av de troendes hender. Hele landsbyen er i bevegelse, ser det ut som.

Jeg står på skyggesiden av hovedgata sammen med M’s bror,, hjemvendt fra arbeidsliv i Milano til en roligere pensjonisttilværelse i nyoppusset leilighet, og en annen eldre herre. Forsøker få med meg det hele gjennom kameralinsen.


”Kommer du?” hører jeg plutselig M sin stemme fra andre sida av gata. Jeg svarer ikke med det samme, hadde ikke tenkt å delta, ihvertfall ikke akkurat i dag, jeg må jo hjem og dekke frokostbordet, skulle som sagt bare ut og kjøpe aviser. ”Hei! Kom igjen! Blir du med, eller?!” Sistemann er en sinke! hører jeg på stemmen til M. Åkei, da. Så havner jeg med i prosesjonen. Sist, etter alle barnevognenene og trillene, men sammen med M, som forteller om en merkelig drøm hun hadde sist natt mens vi trasker gjennom gatene som er strødd med duftende urter og, utenfor blomsterbutikken: roser...

Vi ender opp ved den lille vimpelprydede 1700-tallskirka som jeg ennå ikke har sett fra innsiden, og selvsagt blir jeg dratt med videre inn, der inne stemmer alle i en lys og heller munter salme på sardisk, som jeg oppfatter handler om den mirakuløse St. Antonio. Launeddas er det også en som spiller, og den lille enkle kirka er vakkert pynta med hvite blomster, den er desuten fylt til trengsel og folk står langs midgangen i en kø som bukter seg ut av hoveddøra og ut på plassen foran. Men M får klemt ned meg og seg selv på en benk der inne, selv om jeg helst vil stå og smugtitte gjennom kameralinsen. ”Vi går når sangen er ferdig!” lover hun, jeg nikker, den har veldig mange vers viser det seg, hvert eneste vers omhandler ett av alle de mirakler 1200tallsmunken har utført.

Selvfølgelig er samtlige tre husgjester forlengst oppstandne og igang med frokosten når jeg omsider kommer hjem igjen. Jeg kan bare konstatere for med selv og for dem at sånn kan det fort gå når man skal ut for å kjøpe lørdagsaviser her på stedet! Videre konstaterer jeg, at gjestene mine drikker te til frokost! Det har jeg jo ikke spurt dem om engang, slår det meg, om det kanskje skulle være te til frokost! Har nok fortsatt et og annet å lære i vertinnebransjen...!

Seinere på dagen leser jeg en oppsummering om den hellige Antonios liv i den faste helgenspalten (!) i lokalavisa. Født inn i en velstående familie i Lisboa i 1195, døpt Fernando, studerer teologi i Coimbra, blir med i fransiskanerordenen, tar navnet Antonio, møter St. Frans av Assissi i 1221, virker som predikant i Frankrike og Italia, dør i klostercellen sin i Padova i en alder av 36 år. Da hadde han allerede rukket å bli viden kjent for sine mange mirakler!

So, make the most out of your lives, folks;-)

Før frokost

Stabilt sommervær nå. Varmt badevann. Super klestørk. Og sukkermaurene parate til avmarsj så snart man overser en dråpe med noe søtt i på kjøkkenbenken... ! Så det gjelder å være påpasselig og nøye med renholdet ;-) Min kusines mann er overrasket over hvor godt vannet fra springen smaker og vil ha svar på endel tekniske spørsmål rundt vannforsyninga på stedet! Vertinnen informerer etter beste evne. Vertinnen våknet ellers i morges til de grader utslitt etter en seig drøm der hun drev B&B i en storbyleilighet (New York?) og hvor det kom en masse høyst ulike gjester på en og samme gang, som skulle ha svar på de underligste spørsmål, og mat servert ved ulike bord, og turtips, hele tiden gikk de ut og inn og vertinnen måtte passe på at døra nede (sju etasjer) ble låst mellom hver gang ... hun innså at dette var uendelig mye mer jobb enn hun var istand til å gape over ... hun var besvimelsen nær av utmattelse!

Hm. Det var en sann lettelse å våkne og komme seg opp og ut, møte smilende naboer på vei til butikken, Assunta i sommerkjole i sin døråpning som lurte på om hun kunne by på en kopp kaffe og Signora Rita på veien hjem. Signora Rita skulle til postkontoret for å betale eiendomsskatten. Vi har gjort det litt ekstra fint her i gata, sa hun og gjorde et kast med hodet, for på søndag kommer prosesjonen forbi! Ja, Sankt Antonio, nikket jeg, innforstått. Nei, det er på lørdag, svarte hun, søndag er det Jesusbarnet! Kommer de forbi her i gata vår altså? lurte jeg. Ja, de går en lang rute, helt oppe fra Sa Rocca, de skal innom alle de gamle og syke på veien, berettet hun. Hm. Vi ses, Signora Rita! Nå skal jeg inn og lage frokost til gjestene mine!

Vinterved, chilipepper og tenorsang

Kveldsro i heimen, etter at sønn og sønnesønn til min nabo Antonia her på baksiden har kjørt store lass med vinterved med den blå traktoren som de har parkert under kjøkkenvinduet mitt og lempet veden inn i skjulet, der den etterpå er blitt sagd og hogget opp, med henholdsvis motorsag og øks, ”små vedskier til tante Rita og store vedskier til mamma Antonia!” Nå er alt sirlig stablet der inne. ”Veden gjør nytte for seg to ganger!” påpekte tante Rita muntert, der hun fulgte med på det som gikk for seg, ”først varmer den opp den som hogger den, og deretter varmer den opp huset om vinteren!”

Det første lasset kom allerede på fredagskvelden mens vi var i gang med middagslaging.
Det ramlet og dundret, og Herdis som var på besøk, måtte ut for å se hva det var. ”Vil du ha et glass vin, kanskje? ropte hun inn til Angelo i vedboden som hadde svetteperler i panna. Dét ville han, og tok seg straks tid til en pause og en prat. Og fortsatte så med sitt, mens vi benket oss rundt kjøkkenbordet til deilige fettucine alla carbonara, med friskt fraspark! Kokk Rinaldos lille hemmelighet: peperoncini, - chilipepper.

I går ettermiddag var det mønstring av Tenorsangkor i Seneghe. Litt duskregn la ingen demper på stemninga, fra klokka halv sju til halv ti kunne man rusle rundt i landsbyens gater og høre på grupper av Tenores fra hele øya som sang på gatehjørner og åpne plasser. Langs ruta kunne man forsyne seg med litt vin her, litt småkaker der, kjøpe ferskt olivenbrød og smake på årets første moreller fra nabolandsbyen Bonarcado. (Hver landsby, sine spesialiteter.) Jeg koste meg med å treffe kjentfolk både her og både der, til og med min gode murmester traff jeg endelig på, med sin høygravide fru som sukket at hun gjerne kunne født i morgen den dag!, og han, jo, han skulle se til å stikke innom meg i løpet av uka!

Men sukkerertene skal fortsatt være runde... og søte!

Elektrikeren har vært her, pratet og forklart, en absolutt tilsnakkende og lydhør mann. Da mangler bare mureren! Jeg har omsider forstått at uansett hva jeg skal gjøre her i huset, må mureren med, neste gang må jeg bare ringe ham først av alle. Hullene i veggen til de gamle bryterne og kontakterne er RUNDE, nå for tiden skal de være FIRKANTEDE, en soleklar syssel for min venn mureren og hans folk, min venn mureren har forlengst etablert seg som entrepenør med eget firma siden han er involvert i alt mulig og har mer enn nok å gjøre, selv i nedgangstider. Alt avhenger nå ikke så mye av elektrikeren som av mureren og hans disponibilitet, skjønte jeg igår. Så nå venter jeg på mureren.

Gårsdagen bar ellers med seg en forfriskende vind til forandring fra den gedigne hårtørkeren som har blåst over oss siden før helga og jeg ble jeg med bort på åkeren til I og M for å hjelpe til å plukke sukkererter. Økologiske sukkererter, må vite! Og fikk med meg en halv plastpose hjem som takk! Så da kunne jeg spise selvplukkede søøøøøøte sukkererter til kvelds, frest i litt olivenolje, løk og hvitløk, kokt med veldig lite vann og drysset med persille ....

Søte små cuccioli

Her er de! Naboens hvalpekull ... Trenger jeg tilføye noe, kanskje?!

Badevanntest v Is Arutas lørdag 23. mai

Temperaturene har bare klatret én vei : oppover siden midten av mai, i går ble det notert 35 grader i Oristano.I går var det bare én ting å gjøre: pakke lunsjen i frysebaggen og komme seg ned på stranda. Stranda var så og si tom ved lunsjtider, men da vi dro hjem på ettermiddagen, hadde en god del flere funnet veien dit. Også vanntemperaturen kommer seg nå!

bilder

bilder

Min stilige nabo i luftlinje

... eller: Den gamle mannen og blomstene. Han har på seg røde jeans og svarte eller blå T-skjorter. Den stilige gamle mannen med det hvite håret på terrassen litt nedenfor min. Terrassen hans er en fryd for øyet, full av blomster som han stuller med og vanner. I halvellevetida på fomiddagen forsvinner han inn i huset sitt og ses ikke mer før neste dag.

I dag så jeg ham ikke siden jeg tok en tidlig bytur. Derimot oppdaget jeg da jeg kom tilbake at det hadde det skjedd en liten begivenhet hos naboene på hjørnet! Deres lille Lilly har fått hvalper! Tre søte små knøtt, helt forskjellige alle tre og ingen av dem det minste lik sin mor! Nuvel, det er kanskje litt tidlig å komme med for bastante karaktersitikker. Men jeg har jo lenge ønsket meg en hund. I årevis, faktisk! Det eneste kriteriet er at den ikke kan være for stor. Så det kan ikke bli den tykke beige. Men den lille skittenbrune, kanskje? Eller den minste som er svart og blank i pelsen med brune tegninger i ansiktet? Dette må jeg nok sove på!

På mandag kommer elektrikeren. Jeg har ikke funnet på langt nær så mange lys-og kontaktpunkter som han på sin side har antydet i anbudet sitt. Hvor opplyst han har tenkt seg at jeg skal bli her inne, egentlig? Jeg er jo en middelaldrende kvinne! Som til min milde forfjamselse, det må jeg innrømme, nå blir tilbudt rynkekremer på parfymeriet og på apoteket! Har jeg bedt om det? På ingen måte. Så nå skal vi gå igjennom det hele i kor. Det elektriske anlegget mener jeg. Og se på hvordan de nye ledningene skal legges. Inni eller utenpå, og helt sikkert mye rundt omkring. Vi vil jo alle helst eldes langsomst mulig, og dette er jo et nær middelaldrende hus. Jeg gleder meg til å utvide vokabularet innen elektrisitetsrelaterte emner. Jording kan jeg. Kontakt, lyspære og bryter. Men hva er en magnetotermico og hva brukes den til? Og en falsk pol? Dyrt nok blir det uansett, selv om polene er falske. Men jeg må bare gå for det, for å oppnå det høythengende (bare så det er klart mine damer og herrer) Certificato di Conformità.

17.maihilsen

Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.

Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.

Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil. (Klikk på bildene for å se Hoppere og Plask!)

Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...

Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).

17.maihilsen

Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.

Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.

Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil.

Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...

Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).

Endelig: en liten julerapport

Det var fredelig og godt å ha jul og nyttår i Seneghe! I huset var vi ikke mer enn to, Eva, som kom allerede i slutten av november for å male, og jeg selv som forventningsfullt hadde sendt ned julepynten over et halvt år i forveien: adventsstjerna og to englelysestaker! Musikken var også for det meste i hus, men det kommer som kjent stadig noe nytt i sjangeren julecd og Bugge Wesseltofts siste måtte, framgikk det jo av kritikkene, skvises med i håndbagasjen. En lykkelig beslutning skulle det vise seg!

November og store deler av desember i Seneghe hadde bestått av regn og atter regn, oliveninnhøstinga var forsinket og markene svuppende av vann, men rett før jul kom sola (som forhåndsbestilt) - og en dag av tre fra da av slang den innom, - ikke helt overbevisende, med dog! Eva og jeg gikk ut på tur uansett vær vi, det var nemlig vår felles juleferieambisjon! Alt regnet hadde gjort landskapet intenst grønt, den renvaskede luften fristet til skikkelig dype magedrag og kveldslyset bragte fram en helt egen fargeskala over det hele... det var bare å forsøke etter beste evne å ta det mest mulig inn der og da, fylle opp, puste ... !

Siden, mens Eva svingte penslene, gikk jeg atter i skytteltrafikk til rådhuset, relasjonene med kommunalbyråkrater og håndverkere må selvsagt pleies året rundt, høytid som hverdag, og regninger betales tross stiv eurokurs.

Julekonserten i hovedkirka i Seneghe ville vi gjerne få med oss, med tre ulike kor, launeddas og geitemagesekkepipe. Vi ankom, just in time, som to store boller i alt vi hadde av klær og etterisolerte rumpene diskrét på stedet mot den iskalde kirkebenken med hvert sitt sitteunderlag!

Ellers ble det unektelig endel spising – og ditto matlaging, mye prat, litt lesing og mange hyggelige besøk både til og fra, av gamle, nyere og kanskje framtidige bekjentskaper og venner. Tid til å kontemplere peisilden selvsagt også! Og sågar: noen små solstunder på terrassen! Her følger noen stemningsglimt i fotoformat: