"Feiret 17. mai på Sardinia"

Til glede for en del, og kanskje til en viss uro for visse andre, kan vi meddele at Syttendemai er iferd med å etablere seg som en solid og god tradisjon også hos oss i Casa’en. En frokosttradisjon først og fremst, sjampanje og jordbær er det vi tidligere har prøvd oss på, og med hell, ved samme høytidelige anledning, samt, selvsagt, Kongens og Fedrelandets skål.

Dette er hele Andre året vi markerer, og garantert ikke det siste! I all enkelhet dekoreres vårt frokostbord da med Det norske flagg, høyreist og litt på snei i en langhalset likørflaske (elskverdig etterlatt oss av Ducatiklubben etter deres visitas her på stedet for et par år tilbake, flagget altså, likørflasken har vi tømt selv).

Nasjonale hymner avsynges av enhver som føler seg noenlunde utrustet dertil, ihvertfall den første verselinjen og deretter freidig fremad så langt husken holder. Siden min mor var blant årets deltakere, ble det ny årsbeste, med ”Hvorhen du går i li og fjell!”:hele første verset prikkfritt gjennomført! Deretter fulgte bespisning av Nasjonale retter, i år Havregrøt, i en kanskje noe vovet variant med eplebiter, rosiner og varm melk, mens konversasjonen fløt lett og utvunget omkring temaene Kransekake, Karamellpudding, Melodi Grand Prix og andre kjente, kjære og politisk korrekte emner for dagen. Och slutligen: presskannekaffe, loff og Georginas plommesyltetøy. Først og fremst en frokosttradisjon altså, her hos oss i Casa’en i Seneghe. Men, som vi snart skal se, er Syttendemaiferiringen her på Sardinia i ferd med å gripe om seg, spre seg videre ut i det offentige rom og formelig spise seg ut over resten av dagen ...

Det gikk ikke likere til enn at det bar avsted med oss til Oristano, - og etter hvert mere mat! Ettersom en rekke spisesteder har stengt på mandager (hviledag, etter helgeåpent) endte vi opp litt i utkanten av Oristano sentrum, hos Cristian & Co, en enkel kafé, med lunsjservering, og hvilken fest det ble! Primi: penne i en kremet saus med fersk sopp og sukkererter, deretter sverdfisk som secondo, lett brunet på begge sider i stekepanne for deretter å dampe i hvitvin og få følge på tallerkenen av lysegrønn lime, små søte tomater og frodig persille. Tilbehør: dampet sprelsk spinat, artige aspargesbønner og sprø gulrøtter.Samt niende etappe av Giro d’Italia på storskjerm. Eller stor flatskjerm. For å være mer presis. Etappen der vi kunne se med egne øyne at de som gjennomførte fikk svømmeknappen, og vi dessuten kunne beskuet slottet i Napoli, absolutt et praktbygg, men, må vi dessverre meddele, uten en eneste konge på noen balkong, ikke engang en pinglete prinsesse så vi snurten av og da kan det i grunnen være det samme. Ihvertfall for oss, som nå var kommet til desserten, og gjett hva som var dagens, - jo, Kokkens karamellpudding! Det var nummeret før vi, av ren bevegelse, reiste oss og tok andre og tredje vers av ”Hvorhen du går i li og fjell”, men vi fikk besinnet oss i absolutt siste liten og ba isteden om tre kopper kaffe som vi styrtet ned (mor svor fortsatt til husets hvitvin, far ville holde på dagen og stemingen med koffeinfri, mens tante O. prøvde seg på en macchiato).Og regningen ba vi om, helt til slutt, da hadde de kostet litt diskre borti en krok og klokka nærmet seg halv fem og det var på tide å tenke på å dra hjem og fire flagget. Ihvertfall tenke på det. Å rulle det sammen burde jo egentlig holde. I hendig bordstørrelse som det er. Strengt tatt et Vinke-og-gå-i tog-flagg. Men det får vi ihvertfall overveie grundig og vel, - før vi begir oss uti vinkingen og togingen! På Syttendemai. I Seneghe. (Regningen for Syttendemailunsjen vår skulle forresten vise seg å være latterig lav. Både i forhold til mengden og kvaliteten på det vi mesket oss med. Åpent alle dager, bortsett fra søndag, der hos Cristian, bak rundkjøringen ved Piazza Mannu! En enkel kafé med lunsjservering.) Håper dere hadde en fin dag dere også!

Jordbær, tistler og grønne bønner

Jordbærsesongen er i gang for fullt! Jeg har sett meg tvunget til å spise bærene med sukker og mascarpone, dvs. veldig tykk fløte istedenfor tynn, som var det jeg hadde i kjøleskapet. Ved å spe ut med melk, kan en da helt selv bestemme tykkelsen på fløten, og min ble ganske tykk :)

Ellers spirer og gror det av alle mulige vekster for tida, det formelig spruter opp og spretter fram, stadig nye ting i blomst så man knapt klarer å følge med! Også gresspollensesongen er godt igang, derom hersker det ingen som helst tvil!

Tistler! Hele jorder fulle av tistler! Det høres ikke spesielt trivelig ut synes du kanskje, men synet er utrolig vakkert! Det finnes nemlig flere typer av tistler, noen er purpurrøde, mens andre går fra skjær rosa og over i hvitt....

Vill fennikkel! Carine hadde med seg en slags fennikel-lasagna her om dagen, vi spiser middag sammen rett som det er på onsdager, etter at hun er ferdig med å undervise i engelsk i stua nedenunder for fire ivrige damer og en herre her fra landsbyen. Hun hadde først vært ute og plukket fenikkelen, renset stengene (den ville typen har ingen "knoll"), og skåret dem i småbiter som deretter koker vel og lenge, i tomatsausen. Istedenfor pastaplater, bruker man en type tynt brød som ligner pita, bare at det er rektangulært, deler det i to, og legger bitene lagvis med saus imellom. Og så hadde hun strødd en spesiell type sardisk ost på toppen... Retten steker mens engelskurset pågår, og er ferdig nøyaktig idét det er slutt! Den fullstendige oppskriften får jeg sikre meg ved en snarlig anledning. Utrolig godt var det i alle fall :)

Ellers har jeg lagd både det ene og det andre med de store fine bønnene fra Italo's økologiske hage. Bønneomelett. Bønnestuing. Bønnesalat. Lei bønner? Langt derifra! Derimot begynner jeg alt å glede meg til sukkerertene som er neste belgfrukt opp av jorda og inn på tallerkenen!

Mili har fått en vårklipp, men ser til tross for fornyelsen ut til å lide som alle oss andre av en viss vårslapphet! Hun sover og sover. Eller så er hun ute og flyr! Det lille dyret klarer seg bedre og bedre ute i den store verdenen, og finner hjem igjen, slik som de andre bikkjene heromkring gjør. Hun har fått på seg ei lita sauebjelle slik at jeg kan høre at hun er i nærheten - den minste størrelsen de hadde på kiosken, ja, de selger sauebjeller i kiosken, det også!!

Ellers har jeg to herrer på besøk fram til søndag, som planlegger malekurs i Seneghe til høsten, antakelig i september. De er ute og saumfarer området for egnede steder til å gjøre skisser og slå opp staffelier. Så følg med, følg med! Bloggen er herved gjenopplivet!!

Friksjonstrøbbel og Ferragosto!

Kløtsj heter "frizione" på italiensk. Enkelte gloser blir nærmest risset inn i hjernebarken – for alltid! Kløtsjen sa nemlig takk for seg på turen til Alghero sist onsdag, det var med nød og neppe jeg fikk hostet bilen i retning sentrum og manøvrert den inn på en P-plass, der vi allikevel måtte ut og dytte kjerra i noenlunde posisjon i forhold til oppmerkinga ... Så der sto vi da, i solsteiken, tre hårsbredder fra siestatiden og hele formålet med reisen så ut til å falle totalt i fisk: noen GITARBUTIKK rekker vi ihvertfall ikke! Tenkte jeg.

Det hadde seg nemlig slik at min bror og min svigerinne hadde donert en sum til dette formål: en HUSGITAR, i dyp takknemlighet, må vi kunne formode, over sine to uker i undertegnedes forpleining på Solskinnsøen her tidligere i sommer. Den beste gitarbutikken, med de beste prisene, forefantes i Alghero. Altså måtte vi dit.

Og der VAR vi nå, bare skuffende seint ute, nervepirrende nær stengetid! Grunnet ødelagt kløtsj. Skulle det vise seg. Jeg visste ikke på det tidspunktet hvorfor jeg måtte skru av tenninga for å få bilen i førstegir. Og i reversj. Men ubehagelig var det. Dessuten er Alghero på sommerstid akkurat litt i overkant for meg, jeg ville gjerne også HJEM IGJEN, til freden og roen, til kardemommesmåbylivet med nabosnakket og terrassetussmørket, etter utført oppdrag...

Men vår venn R sto som en liten klippe nede ved havna da vi omsider ankom, svette og tissetrengte, sågar Mili var litt oppkjaset og ville absolutt ikke ligge ned i kurven sin. Rask rådslagning: dette går bra, vi er her, musikkbutikken er der, og rett derover er en bar med toalettfasiliteter. Løp, kvinne!

Så med god hjelp av to spillende karer FIKK jeg ALTSÅ kjøpt meg en utsøkt rimelig og helt utmerket gitar, med overraskende vakker klang i, dessuten! Jeg er meget glad och tacksam for denne og vurderer å gjøre nye forsøk på å lære meg å klimpre litt sjæl! Det har vist seg at hele to og et halvt grep sitter igjen i den før omtalte hjernebarken, fra hine hårde dager da (også) jeg var en ung, romantisk pike. Lillebjørn Nilsens gitarbok ligger muligens fortsatt lagret i en av bokkassene på loftet i Østhellinga, Oslo, Nårvei, og kan i så fall graves fram ved en snarlig anledning (oktober?).

Ikke langt fra gitarbutikken lå der likesom tilfeldig en fortausrestaurant der fikk vi satt til livs to kasseroller med nytrukne blåskjell og hjerteskjell i en liten hyggelig saus... Mot slutten av måltidet kom vi i snakk med en mycket trevlig ung Stockholmare som satt alene ved et bord og så så blond ut at vi bare måtte lene oss over og høre hva han hadde der å bestille. Faktisk var han da like ved å bestille (etter meget lang betenkningstid, det hadde vi kunnet observere, mellom våre munnfuller), men akk, kjøkkenet hadde da stengt, blåskjellene var fortært og det ble kun en sandwich på vår unge blondin. Man skal ikke ta lett på spisetidene her på Øen, la så mye være fastslått!

Som avslutning på en begivenhetsrik ettermiddag, fikk Opelen en sjekk hos R’s bilmekaniker som etter en øyeblikkelig undersøkelse kunne fastslå at hele kløtsjen måtte byttes ut og det kunne ikke han på noen måte påta seg siden vi på det tidspunktet, etter lunsjen og siestaen, nå befant oss kun en hårsbredd fra DEN STORE FELLESFERIEN, FERRAGOSTO! Bare smak litt på ordet, så skjønner også du at det ikke er til å spøke med: FERR-A-GOS-TO!!!, da stenger ALT, alle leverandører og underleverandører og forhandlere, ja, hele Landet og Presidenten ... JEG trengte ny kløtsj, men noen ny kløtsj kunne ikke oppdrives før litt ut i september antakelig, der, i Algherotraktene, mente mekanikeren, han lignet forresten ikke så lite på George Michael, med rød kjeledress, diamant i øret og stålblått blikk...

Kan jeg kjøre HJEM TIL SENEGHE??? var det eneste jeg ville vite. (Jeg har min egen mekaniker, så dét! I San Vero!) Joda, det lot seg nok sikkert gjøre, på et vis, bare jeg unngikk førstegiret og reversjen og kom meg ut på motorveien...

Ahia! Andiamo! Let’s get out of here!

Som sagt, så gjort. Det passet seg slik at vi kunne ta kaffen på veien til motorveien, hos R, der ute på landet der han bor, med flyplassen og Jehovas vitner som nærmeste naboer. Der fikk vi også stemt nygitaren og tatt den i hende, ikke så mye jeg, da, men gutta, som virkelig kan det å spille. Jeg kan det å høre på når andre spiller! Det er heller ikke så verst ;-)

Pranzo al Monte - Lørdagslunsj i det fri

... det er vel unødvendig å si at den varte i timesvis, lunsjen, under trærne, i Senegheskogen, vi skulle jo spise en sau! Samt en hel del annet småsnask. Jeg ankom noe etter mitt eget skjema, nærmere to var klokka blitt, med eplepaien under den ene armen og bikkja i en kurv på den andre og holdt på å havne i helt feil selskap ... jeg dro rett nok kjensel på et par karer, men stusset over at det var bare mannfolk i forsamlingen, jeg stirret undersøkende på dem og de glante avventende tilbake, før det gikk opp for meg at MITT matlag satt benket under noen helt andre trær! Folk i Seneghe har sommerlunsjet under trærne i skogen (eller på fjellet: "al monte") i generasjoner, og endelig skulle jeg få oppleve det, jeg hadde gleda meg i dagesvis etter å ha fått en overraskende og hyggelig invitasjon fra min kjekke murer og hans søte fru! Og akkurat sånn ble det: en opplevelse!

Mili e io

Her er hun! En liten timido, som det framgår av bildene! Men etter at hun hadde blitt en smule husvarm, dro vi på fest i gårkveld, Mili og jeg, og hun taklet helt fint å sitte i kurv i bilen ned til Narbolia og være med under hele seansen: tradisjonsmatfest var det igårkveld, med uteservering, lykter og bord under trærne, masse mennesker, masse lyder, men hun lot seg ikke vippe av pinnen (eller ut av kurven), midt i det hele sovnet hun! Også natta har gått fint, hun tisser allerede på avisene (sjeldent oppvakt for alderen), tasser litt rundt, men sover for det meste! I dag har vi en lang og ubrukt søndag foran oss :-)

I morgon

Det er vanvittig tomt og stille etter at mine fire nevøer og deres foreldre har dratt sin kos etter å ha vært på besøk her i to heidundrende uker! Så jeg har i desperasjon kastet meg over klesvasken og husvasken, og dessuten endelig montert opp skilt i gangen der det står ”Jakt forbudt!” Det står også ”Område for Repopulasjon”, så jeg synes det passer godt å ha det i området der alle soverommene er! Jeg har funnet det i skogen (slengende på bakken vel og merke), det er altså helt ekte og har flere kulehull. Med andre ord har det flere kulehull og er altså helt ekte. Og jeg har funnet det i skogen, på bakken .

I kveld, etter DEN handleturen til Oristano, dro jeg innom mine fredagspizzavenner, i sterk forventning om nettopp å spise fredagspizza med dem, den er jo Hellig, trodde jeg, men just i dag, kom det for en dag, var de bedt på fest! Så da måtte jeg jo bare tutle meg hjem... Eller, jeg MÅTTE strengt tatt ikke, men det å traske langs hyllemeter med tomatsaus, pastavarianter og kjeksposer, MED handleliste!, det tar på!

Så her sitter jeg nå attmed kjøkkenbenken, og har tygd i meg en enkel
kyllingfilet isteden, marinert i hvitløk og litt vin... I all enkelhet og rungende ensomhet!

Men i morgon, I MORGON skal eg hente KVALPEN!



(Foto: siste pizzakveld med B-gjengen på Sa Prentza, Seneghes utmerkede pizzeria!)

Festa di Musica - Sangens og musikkens dag

...gikk av stabelen nu her i aftes, i Narbolia. Bue Rosso-konsortiet fra Seneghe sto for en del av traktementet, gryte med ferskt kjøtt og grønnsaker! og bibliotekaren var på vakt i den frivillige Røde-Korsbrigaden, Seneghes politimester kunne også observeres med et par betjenter i hælene, vi så dem stort sett henge i nærheten av matserveringa, harmonien rådet jo som vanlig over hele konsertområdet, ellers gikk vi fra scene til scene, det ene bandet yngre enn det andre, til slutt følte vi oss som bestemødre mine venninner og jeg, men ok, da: litt smårocka bestemødre i det minste! Ikke for dét, her er ALLE med, fra de virkelige bestemødrene (for ikke å si oldemødrene) i skaut, til den fullkomment lykkelige småungen foran scenen som vagget rundt der på egen hånd med smokk og sin egen trillevogn , kommuniserte med de andre publikummerne og lot til å digge både rap'en og rock'en.