søndag 18. mai 2014

Sent, men godt! Om inntruffet søttendemaistemning.


Litt uplanlagt årets søttendemaifeiring! Ganske bardus kom det på meg hele grunnlovsjubileet! Dette er bare å beklage, kjære landsmenn og kvinner.  Ursäkta! Klassekampen sin artikkelserie om Grunnloven fra i vinter hadde allerede sunket  i bevisstheten, og var dertil blitt overstrødd med flere tynne gruslag italienske nyhetsoppdateringer, Milano-expoen som skal reddes opp av myra,  pavens daglige gjøren og laden,  Champions League, flere av naboene mine hadde plutselig framsynt seg på lokal-tv og jeg hadde fått det med meg,  - sånn er det å veksle på å leve i to virkeligheter og bare ta inn over seg en om gangen. Og motstrebende!  

Men i anledning tohundreårsfeiringen av konstitusjonen der oppe i nord, slo Radio Due til med en skikkelig Norgesspesial  som varte hele ettermiddagen og det var umulig å ikke la seg rive litt med. Vinklingen var på alle goder som tilfaller barnefamilier  i Norge og norske barns rettigheter, NSB sine rullende barnevogner  og dét fenomen at nasjonaldagen feires med barneopptog.  Etter at denne komparative og hørverdige delen av programmet var over, fikk det heller være at resten ble fylt opp med de uunngåelige klisjeene: kulden og fjordene, «Skrik», den ubegripelig fåtallige, ubegripelig  blonde og oljeubekymrede befolkningen,  samt  en kondensert naturperleoversikt featuring  de Fire store: Flåmsbanen, Prekestolen, Nordkapp og Lofoten.  Lydspor:  Aha og Kings of Convenience.  Ikke å forglemme bidragene fra to Oslo-boende italienere, hvorav den ene hadde spist lutefisk og den andre var professor i nordisk litteratur. Jo Nesbø ligger godt an på de italienske leselistene om dagen, men professoren ville nok  trekke fram Hamsun, og da særlig «Sult», i tillegg til selvsagt  Ibsen,  og det var det han rakk før hageselskapet rundt ham dro i gang med første vers av «Ja vi elsker « der på direkten. Først ble det veldig stille i redaksjonen og professorens røst brøt inn en smule bekymret, ble fort nedstemt: «nei, nei, vi vil høre!»,  for så til slutt: «Den er jamen  lang!»

For meg var alt dette, som dere jo opplagt skjønner, mer enn nok til å komme i stemning, sende vennlige tanker til alle formodentlig fortsatt uavsluttede frokoster og pågående grillparties, og lure på hva jeg selv kunne gjøre for å bidra på mitt lille vis i sakens anledning, Det fikk bli en god middag det, om ikke annet. Kjøleskapet viste seg å kunne bidra med et kyllingbryst, noen baconstrimler og et blomkålhode. I all hast ble en kvart prosecco dyttet inn i fryseren. Og vips! var ikke alt med et trylleslag lagt til rette for en skål for konge og fedreland på terrassen, der kveldsluften denne aftenen var usedvanlig  klar, de grønne slettene fortsatt badet i det  fortsatt varme kveldssollyset og  endog Byen og Havet distinkt avtegnet  i det fjerne...

I en parentes til slutt vil jeg bare få dele en nylig og sjeldent konkret opplevelse av å være verdensborger i en globalisert verden. For hadde jeg vel noensinne drømt om å chatte med ikea? Og på italiensk?! Dette har altså funnet sted. I anledning en plutselig forstoppelse i deres nyopprettede sardinialink. Og at det skulle være mulig å få tilsendt godene per varebil, levert direkte til Deres adresse i førsteetasje. Alt dette henger nå i en uvisshetens tynne tråd. De seks solstolmadrassene, som skal anvendes til yogaformål. Om kort tid. Var det nå egentlig så lurt å tre ut av unionen? Parentes slutt.