mandag 22. juni 2009

Festa di Musica - Sangens og musikkens dag


...gikk av stabelen nu her i aftes, i Narbolia. Bue Rosso-konsortiet fra Seneghe sto for en del av traktementet, gryte med ferskt kjøtt og grønnsaker! og bibliotekaren var på vakt i den frivillige Røde-Korsbrigaden, Seneghes politimester kunne også observeres med et par betjenter i hælene, vi så dem stort sett henge i nærheten av matserveringa, harmonien rådet jo som vanlig over hele konsertområdet, ellers gikk vi fra scene til scene, det ene bandet yngre enn det andre, til slutt følte vi oss som bestemødre mine venninner og jeg, men ok, da: litt smårocka bestemødre i det minste! Ikke for dét, her er ALLE med, fra de virkelige bestemødrene (for ikke å si oldemødrene) i skaut, til den fullkomment lykkelige småungen foran scenen som vagget rundt der på egen hånd med smokk og sin egen trillevogn , kommuniserte med de andre publikummerne og lot til å digge både rap'en og rock'en.







tirsdag 16. juni 2009

Lørdagsaviser og helgenfeiring

Jeg går ut for å kjøpe aviser! roper jeg til den ene våkne husgjesten lørdag morgen. De to andre slumrer fortsatt dypt og inderlig etter sin fredagsettermiddagsutflukt til østkysten, Dorgali, Cala Gonone... ”Javel ...svarer det fra de indre gemakker, ...”jeg går nå opp og tar meg en røyk på terrassen.”
Etter å ha bunkret en lokalavis pluss kontinentale La Republicca med lørdagsbilaget (”Kvinnenes Republicca”... på glanset papir ...) stikker jeg innom min gode venninne M for å kjøpe litt frukt og vente på Prosesjonen. Folk i Seneghe KAN det med prosesjoner, ja, her er man rene prosesjonsproffiser, vil jeg påstå. 13. juni er til ære for Sankt Antonio. I samtlige av de ni foregående dagene var det blitt skutt med løskrutt og raketter midt på lyse dagen, så gjett om vi var på alerten når det gjaldt St. Antonio...!
Og der kommer han rundt svingen! Bærende på Jesusbarnet og selv holdt oppe av de troendes hender. Hele landsbyen er i bevegelse, ser det ut som.
Jeg står på skyggesiden av hovedgata sammen med M’s bror,, hjemvendt fra arbeidsliv i Milano til en roligere pensjonisttilværelse i nyoppusset leilighet, og en annen eldre herre. Forsøker få med meg det hele gjennom kameralinsen.


”Kommer du?” hører jeg plutselig M sin stemme fra andre sida av gata. Jeg svarer ikke med det samme, hadde ikke tenkt å delta, ihvertfall ikke akkurat i dag, jeg må jo hjem og dekke frokostbordet, skulle som sagt bare ut og kjøpe aviser. ”Hei! Kom igjen! Blir du med, eller?!” Sistemann er en sinke! hører jeg på stemmen til M. Åkei, da. Så havner jeg med i prosesjonen. Sist, etter alle barnevognenene og trillene, men sammen med M, som forteller om en merkelig drøm hun hadde sist natt mens vi trasker gjennom gatene som er strødd med duftende urter og, utenfor blomsterbutikken: roser...


Vi ender opp ved den lille vimpelprydede 1700-tallskirka som jeg ennå ikke har sett fra innsiden, og selvsagt blir jeg dratt med videre inn, der inne stemmer alle i en lys og heller munter salme på sardisk, som jeg oppfatter handler om den mirakuløse St. Antonio. Launeddas er det også en som spiller, og den lille enkle kirka er vakkert pynta med hvite blomster, den er desuten fylt til trengsel og folk står langs midgangen i en kø som bukter seg ut av hoveddøra og ut på plassen foran. Men M får klemt ned meg og seg selv på en benk der inne, selv om jeg helst vil stå og smugtitte gjennom kameralinsen. ”Vi går når sangen er ferdig!” lover hun, jeg nikker, den har veldig mange vers viser det seg, hvert eneste vers omhandler ett av alle de mirakler 1200tallsmunken har utført.

Selvfølgelig er samtlige tre husgjester forlengst oppstandne og igang med frokosten når jeg omsider kommer hjem igjen. Jeg kan bare konstatere for med selv og for dem at sånn kan det fort gå når man skal ut for å kjøpe lørdagsaviser her på stedet! Videre konstaterer jeg, at gjestene mine drikker te til frokost! Det har jeg jo ikke spurt dem om engang, slår det meg, om det kanskje skulle være te til frokost! Har nok fortsatt et og annet å lære i vertinnebransjen...!

Seinere på dagen leser jeg en oppsummering om den hellige Antonios liv i den faste helgenspalten (!) i lokalavisa. Født inn i en velstående familie i Lisboa i 1195, døpt Fernando, studerer teologi i Coimbra, blir med i fransiskanerordenen, tar navnet Antonio, møter St. Frans av Assissi i 1221, virker som predikant i Frankrike og Italia, dør i klostercellen sin i Padova i en alder av 36 år. Da hadde han allerede rukket å bli viden kjent for sine mange mirakler!

So, make the most out of your lives, folks;-)

torsdag 11. juni 2009

Før frokost

Stabilt sommervær nå. Varmt badevann. Super klestørk. Og sukkermaurene parate til avmarsj så snart man overser en dråpe med noe søtt i på kjøkkenbenken... ! Så det gjelder å være påpasselig og nøye med renholdet ;-) Min kusines mann er overrasket over hvor godt vannet fra springen smaker og vil ha svar på endel tekniske spørsmål rundt vannforsyninga på stedet! Vertinnen informerer etter beste evne. Vertinnen våknet ellers i morges til de grader utslitt etter en seig drøm der hun drev B&B i en storbyleilighet (New York?) og hvor det kom en masse høyst ulike gjester på en og samme gang, som skulle ha svar på de underligste spørsmål, og mat servert ved ulike bord, og turtips, hele tiden gikk de ut og inn og vertinnen måtte passe på at døra nede (sju etasjer) ble låst mellom hver gang ... hun innså at dette var uendelig mye mer jobb enn hun var istand til å gape over ... hun var besvimelsen nær av utmattelse!

Hm. Det var en sann lettelse å våkne og komme seg opp og ut, møte smilende naboer på vei til butikken, Assunta i sommerkjole i sin døråpning som lurte på om hun kunne by på en kopp kaffe og Signora Rita på veien hjem. Signora Rita skulle til postkontoret for å betale eiendomsskatten. Vi har gjort det litt ekstra fint her i gata, sa hun og gjorde et kast med hodet, for på søndag kommer prosesjonen forbi! Ja, Sankt Antonio, nikket jeg, innforstått. Nei, det er på lørdag, svarte hun, søndag er det Jesusbarnet! Kommer de forbi her i gata vår altså? lurte jeg. Ja, de går en lang rute, helt oppe fra Sa Rocca, de skal innom alle de gamle og syke på veien, berettet hun. Hm. Vi ses, Signora Rita! Nå skal jeg inn og lage frokost til gjestene mine!

mandag 1. juni 2009

Vinterved, chilipepper og tenorsang

Kveldsro i heimen, etter at sønn og sønnesønn til min nabo Antonia her på baksiden har kjørt store lass med vinterved med den blå traktoren som de har parkert under kjøkkenvinduet mitt og lempet veden inn i skjulet, der den etterpå er blitt sagd og hogget opp, med henholdsvis motorsag og øks, ”små vedskier til tante Rita og store vedskier til mamma Antonia!” Nå er alt sirlig stablet der inne. ”Veden gjør nytte for seg to ganger!” påpekte tante Rita muntert, der hun fulgte med på det som gikk for seg, ”først varmer den opp den som hogger den, og deretter varmer den opp huset om vinteren!”

Det første lasset kom allerede på fredagskvelden mens vi var i gang med middagslaging.
Det ramlet og dundret, og Herdis som var på besøk, måtte ut for å se hva det var. ”Vil du ha et glass vin, kanskje? ropte hun inn til Angelo i vedboden som hadde svetteperler i panna. Dét ville han, og tok seg straks tid til en pause og en prat. Og fortsatte så med sitt, mens vi benket oss rundt kjøkkenbordet til deilige fettucine alla carbonara, med friskt fraspark! Kokk Rinaldos lille hemmelighet: peperoncini, - chilipepper.

I går ettermiddag var det mønstring av Tenorsangkor i Seneghe. Litt duskregn la ingen demper på stemninga, fra klokka halv sju til halv ti kunne man rusle rundt i landsbyens gater og høre på grupper av Tenores fra hele øya som sang på gatehjørner og åpne plasser. Langs ruta kunne man forsyne seg med litt vin her, litt småkaker der, kjøpe ferskt olivenbrød og smake på årets første moreller fra nabolandsbyen Bonarcado. (Hver landsby, sine spesialiteter.) Jeg koste meg med å treffe kjentfolk både her og både der, til og med min gode murmester traff jeg endelig på, med sin høygravide fru som sukket at hun gjerne kunne født i morgen den dag!, og han, jo, han skulle se til å stikke innom meg i løpet av uka!