onsdag 27. mai 2009

Men sukkerertene skal fortsatt være runde... og søte!

Elektrikeren har vært her, pratet og forklart, en absolutt tilsnakkende og lydhør mann. Da mangler bare mureren! Jeg har omsider forstått at uansett hva jeg skal gjøre her i huset, må mureren med, neste gang må jeg bare ringe ham først av alle. Hullene i veggen til de gamle bryterne og kontakterne er RUNDE, nå for tiden skal de være FIRKANTEDE, en soleklar syssel for min venn mureren og hans folk, min venn mureren har forlengst etablert seg som entrepenør med eget firma siden han er involvert i alt mulig og har mer enn nok å gjøre, selv i nedgangstider. Alt avhenger nå ikke så mye av elektrikeren som av mureren og hans disponibilitet, skjønte jeg igår. Så nå venter jeg på mureren.

Gårsdagen bar ellers med seg en forfriskende vind til forandring fra den gedigne hårtørkeren som har blåst over oss siden før helga og jeg ble jeg med bort på åkeren til I og M for å hjelpe til å plukke sukkererter. Økologiske sukkererter, må vite! Og fikk med meg en halv plastpose hjem som takk! Så da kunne jeg spise selvplukkede søøøøøøte sukkererter til kvelds, frest i litt olivenolje, løk og hvitløk, kokt med veldig lite vann og drysset med persille ....




søndag 24. mai 2009

Søte små cuccioli


Her er de! Naboens hvalpekull ... Trenger jeg tilføye noe, kanskje?!

Badevanntest v Is Arutas lørdag 23. mai

Temperaturene har bare klatret én vei : oppover siden midten av mai, i går ble det notert 35 grader i Oristano.I går var det bare én ting å gjøre: pakke lunsjen i frysebaggen og komme seg ned på stranda. Stranda var så og si tom ved lunsjtider, men da vi dro hjem på ettermiddagen, hadde en god del flere funnet veien dit. Også vanntemperaturen kommer seg nå!


fredag 22. mai 2009

bilder

bilder

Min stilige nabo i luftlinje

... eller: Den gamle mannen og blomstene. Han har på seg røde jeans og svarte eller blå T-skjorter. Den stilige gamle mannen med det hvite håret på terrassen litt nedenfor min. Terrassen hans er en fryd for øyet, full av blomster som han stuller med og vanner. I halvellevetida på fomiddagen forsvinner han inn i huset sitt og ses ikke mer før neste dag.

I dag så jeg ham ikke siden jeg tok en tidlig bytur. Derimot oppdaget jeg da jeg kom tilbake at det hadde det skjedd en liten begivenhet hos naboene på hjørnet! Deres lille Lilly har fått hvalper! Tre søte små knøtt, helt forskjellige alle tre og ingen av dem det minste lik sin mor! Nuvel, det er kanskje litt tidlig å komme med for bastante karaktersitikker. Men jeg har jo lenge ønsket meg en hund. I årevis, faktisk! Det eneste kriteriet er at den ikke kan være for stor. Så det kan ikke bli den tykke beige. Men den lille skittenbrune, kanskje? Eller den minste som er svart og blank i pelsen med brune tegninger i ansiktet? Dette må jeg nok sove på!

På mandag kommer elektrikeren. Jeg har ikke funnet på langt nær så mange lys-og kontaktpunkter som han på sin side har antydet i anbudet sitt. Hvor opplyst han har tenkt seg at jeg skal bli her inne, egentlig? Jeg er jo en middelaldrende kvinne! Som til min milde forfjamselse, det må jeg innrømme, nå blir tilbudt rynkekremer på parfymeriet og på apoteket! Har jeg bedt om det? På ingen måte. Så nå skal vi gå igjennom det hele i kor. Det elektriske anlegget mener jeg. Og se på hvordan de nye ledningene skal legges. Inni eller utenpå, og helt sikkert mye rundt omkring. Vi vil jo alle helst eldes langsomst mulig, og dette er jo et nær middelaldrende hus. Jeg gleder meg til å utvide vokabularet innen elektrisitetsrelaterte emner. Jording kan jeg. Kontakt, lyspære og bryter. Men hva er en magnetotermico og hva brukes den til? Og en falsk pol? Dyrt nok blir det uansett, selv om polene er falske. Men jeg må bare gå for det, for å oppnå det høythengende (bare så det er klart mine damer og herrer) Certificato di Conformità.

søndag 17. mai 2009

17.maihilsen

Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.

Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.

Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil. (Klikk på bildene for å se Hoppere og Plask!)


Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...

Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).

17.maihilsen

Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.

Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.

Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil.

Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...

Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).