Det hadde seg nemlig slik at min bror og min svigerinne hadde donert en sum til dette formål: en HUSGITAR, i dyp takknemlighet, må vi kunne formode, over sine to uker i undertegnedes forpleining på Solskinnsøen her tidligere i sommer. Den beste gitarbutikken, med de beste prisene, forefantes i Alghero. Altså måtte vi dit.
Og der VAR vi nå, bare skuffende seint ute, nervepirrende nær stengetid! Grunnet ødelagt kløtsj. Skulle det vise seg. Jeg visste ikke på det tidspunktet hvorfor jeg måtte skru av tenninga for å få bilen i førstegir. Og i reversj. Men ubehagelig var det. Dessuten er Alghero på sommerstid akkurat litt i overkant for meg, jeg ville gjerne også HJEM IGJEN, til freden og roen, til kardemommesmåbylivet med nabosnakket og terrassetussmørket, etter utført oppdrag...
Men vår venn R sto som en liten klippe nede ved havna da vi omsider ankom, svette og tissetrengte, sågar Mili var litt oppkjaset og ville absolutt ikke ligge ned i kurven sin. Rask rådslagning: dette går bra, vi er her, musikkbutikken er der, og rett derover er en bar med toalettfasiliteter. Løp, kvinne!
Så med god hjelp av to spillende karer FIKK jeg ALTSÅ kjøpt meg en utsøkt rimelig og helt utmerket gitar, med overraskende vakker klang i, dessuten! Jeg er meget glad och tacksam for denne og vurderer å gjøre nye forsøk på å lære meg å klimpre litt sjæl! Det har vist seg at hele to og et halvt grep sitter igjen i den før omtalte hjernebarken, fra hine hårde dager da (også) jeg var en ung, romantisk pike. Lillebjørn Nilsens gitarbok ligger muligens fortsatt lagret i en av bokkassene på loftet i Østhellinga, Oslo, Nårvei, og kan i så fall graves fram ved en snarlig anledning (oktober?).
Ikke langt fra gitarbutikken lå der likesom tilfeldig en fortausrestaurant der fikk vi satt til livs to kasseroller med nytrukne blåskjell og hjerteskjell i en liten hyggelig saus... Mot slutten av måltidet kom vi i snakk med en mycket trevlig ung Stockholmare som satt alene ved et bord og så så blond ut at vi bare måtte lene oss over og høre hva han hadde der å bestille. Faktisk var han da like ved å bestille (etter meget lang betenkningstid, det hadde vi kunnet observere, mellom våre munnfuller), men akk, kjøkkenet hadde da stengt, blåskjellene var fortært og det ble kun en sandwich på vår unge blondin. Man skal ikke ta lett på spisetidene her på Øen, la så mye være fastslått!
Som avslutning på en begivenhetsrik ettermiddag, fikk Opelen en sjekk hos R’s bilmekaniker som etter en øyeblikkelig undersøkelse kunne fastslå at hele kløtsjen måtte byttes ut og det kunne ikke han på noen måte påta seg siden vi på det tidspunktet, etter lunsjen og siestaen, nå befant oss kun en hårsbredd fra DEN STORE FELLESFERIEN, FERRAGOSTO! Bare smak litt på ordet, så skjønner også du at det ikke er til å spøke med: FERR-A-GOS-TO!!!, da stenger ALT, alle leverandører og underleverandører og forhandlere, ja, hele Landet og Presidenten ... JEG trengte ny kløtsj, men noen ny kløtsj kunne ikke oppdrives før litt ut i september antakelig, der, i Algherotraktene, mente mekanikeren, han lignet forresten ikke så lite på George Michael, med rød kjeledress, diamant i øret og stålblått blikk...
Kan jeg kjøre HJEM TIL SENEGHE??? var det eneste jeg ville vite. (Jeg har min egen mekaniker, så dét! I San Vero!) Joda, det lot seg nok sikkert gjøre, på et vis, bare jeg unngikk førstegiret og reversjen og kom meg ut på motorveien...
Ahia! Andiamo! Let’s get out of here!
Som sagt, så gjort. Det passet seg slik at vi kunne ta kaffen på veien til motorveien, hos R, der ute på landet der han bor, med flyplassen og Jehovas vitner som nærmeste naboer. Der fikk vi også stemt nygitaren og tatt den i hende, ikke så mye jeg, da, men gutta, som virkelig kan det å spille. Jeg kan det å høre på når andre spiller! Det er heller ikke så verst ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar