Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.
Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.
Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil.
Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...
Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).
Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.
Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil.
Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...
Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar