Lørdagsaviser og helgenfeiring

Jeg går ut for å kjøpe aviser! roper jeg til den ene våkne husgjesten lørdag morgen. De to andre slumrer fortsatt dypt og inderlig etter sin fredagsettermiddagsutflukt til østkysten, Dorgali, Cala Gonone... ”Javel ...svarer det fra de indre gemakker, ...”jeg går nå opp og tar meg en røyk på terrassen.”
Etter å ha bunkret en lokalavis pluss kontinentale La Republicca med lørdagsbilaget (”Kvinnenes Republicca”... på glanset papir ...) stikker jeg innom min gode venninne M for å kjøpe litt frukt og vente på Prosesjonen. Folk i Seneghe KAN det med prosesjoner, ja, her er man rene prosesjonsproffiser, vil jeg påstå. 13. juni er til ære for Sankt Antonio. I samtlige av de ni foregående dagene var det blitt skutt med løskrutt og raketter midt på lyse dagen, så gjett om vi var på alerten når det gjaldt St. Antonio...!

Og der kommer han rundt svingen! Bærende på Jesusbarnet og selv holdt oppe av de troendes hender. Hele landsbyen er i bevegelse, ser det ut som.

Jeg står på skyggesiden av hovedgata sammen med M’s bror,, hjemvendt fra arbeidsliv i Milano til en roligere pensjonisttilværelse i nyoppusset leilighet, og en annen eldre herre. Forsøker få med meg det hele gjennom kameralinsen.


”Kommer du?” hører jeg plutselig M sin stemme fra andre sida av gata. Jeg svarer ikke med det samme, hadde ikke tenkt å delta, ihvertfall ikke akkurat i dag, jeg må jo hjem og dekke frokostbordet, skulle som sagt bare ut og kjøpe aviser. ”Hei! Kom igjen! Blir du med, eller?!” Sistemann er en sinke! hører jeg på stemmen til M. Åkei, da. Så havner jeg med i prosesjonen. Sist, etter alle barnevognenene og trillene, men sammen med M, som forteller om en merkelig drøm hun hadde sist natt mens vi trasker gjennom gatene som er strødd med duftende urter og, utenfor blomsterbutikken: roser...

Vi ender opp ved den lille vimpelprydede 1700-tallskirka som jeg ennå ikke har sett fra innsiden, og selvsagt blir jeg dratt med videre inn, der inne stemmer alle i en lys og heller munter salme på sardisk, som jeg oppfatter handler om den mirakuløse St. Antonio. Launeddas er det også en som spiller, og den lille enkle kirka er vakkert pynta med hvite blomster, den er desuten fylt til trengsel og folk står langs midgangen i en kø som bukter seg ut av hoveddøra og ut på plassen foran. Men M får klemt ned meg og seg selv på en benk der inne, selv om jeg helst vil stå og smugtitte gjennom kameralinsen. ”Vi går når sangen er ferdig!” lover hun, jeg nikker, den har veldig mange vers viser det seg, hvert eneste vers omhandler ett av alle de mirakler 1200tallsmunken har utført.

Selvfølgelig er samtlige tre husgjester forlengst oppstandne og igang med frokosten når jeg omsider kommer hjem igjen. Jeg kan bare konstatere for med selv og for dem at sånn kan det fort gå når man skal ut for å kjøpe lørdagsaviser her på stedet! Videre konstaterer jeg, at gjestene mine drikker te til frokost! Det har jeg jo ikke spurt dem om engang, slår det meg, om det kanskje skulle være te til frokost! Har nok fortsatt et og annet å lære i vertinnebransjen...!

Seinere på dagen leser jeg en oppsummering om den hellige Antonios liv i den faste helgenspalten (!) i lokalavisa. Født inn i en velstående familie i Lisboa i 1195, døpt Fernando, studerer teologi i Coimbra, blir med i fransiskanerordenen, tar navnet Antonio, møter St. Frans av Assissi i 1221, virker som predikant i Frankrike og Italia, dør i klostercellen sin i Padova i en alder av 36 år. Da hadde han allerede rukket å bli viden kjent for sine mange mirakler!

So, make the most out of your lives, folks;-)