Risikabel rullekake

Del 1: Høna og egget

Mange italienske frokostgjester setter pris på et kakestykke til morgenkaffen, og jeg fikk for meg at rullekake er en rask og ukomplisert affære å vispe i hop. Det er hendig iblant å kunne slå opp en oppskrift på nettet, men ufarlig er det ikke! Særlig når du minst mistenker det. Nå tenker jeg verken på virusbefengte filer eller feil i angivelsen av mål og vekt på sukker og smør. Til rullekake trengs jo dessuten ikke smør! Nei, det lå et faremoment innbakt, så å si, i selve oppskriften, idet en av de fem ingrediensene viste seg å være «trygge norske egg». Ojsann! Hvordan i all verden lage «den gamle klassikeren» og «favoritt hos både store og små« hvis det nå er plent umulig å få tak i trygge norske egg? Her ute i verden. Hvor man på baketidspunktet befinner seg. Skal vi sette gjestenes liv og helse på spill ved å bruke utrygge og unorske egg?? Kortreiste sardiske? Fra frittgående høner som legger eggene sine hvor det faller dem inn? Vi kan kanskje ikke se bort fra at det skaper utrygghet hos eggene at hønene sprader fritt omkring?

Del 2: Lev livet farlig

Vi TAR, etter noe betekningstid, den sjansen, og dekker oss bak den smule uetiske ideen at vi jo for så vidt ikke trenger å SI noe om det til de nevnte gjestene… Dertil tar vi sjansen på bytte ut sukkeret med melis, siden det er det vi har i skapet. Mirakuløst nok blir eggedosisen stiv. Når vi kommer til fyllet, dukker det opp en overraskelse. Her står en i følge oppskriften plutselig helt grenseløst fritt til å velge, og, formoder vi: blant all verdens syndige herligheter. Ja, i fyllet kan man virkelig både slå seg løs og boltre seg på en gang, uhemmet! Det behøver slett ikke være bringebærsyltetøy av trygge norske bringebær, neida, «du kan selvfølgelig fylle den med det du liker aller best!» Vi tenker: mango chutney og mascarpone? Fikenmarmelade fra viltvoksende fikner? Fet fransk sjokolademousse?

På dette punktet i prosessen føler vi imidlertid at vi har beveget oss på tynn is lenge nok og drar oss hårfint i land med det bringebærsyltetøyet vi har for hånden, økologisk og uten tilsatt sukker, og som vi liker, ikke minst! Veldig godt. Det syltetøyet er faktisk SÅ godt og SÅ trygt at det blir eksportert helt fra Italia til Tromsø, hvor det står og smiler i hyllene til Helmersens Delikatesse. Og dessuten til en større norsk dagligvarekjede vi ikke vil nevne ved navn. Nå gjenstår det bare å se om rullekaka vår blir en favoritt blant store og små også her i utlandet. Helt trygg er den jo ikke…

PS. Det er selvfølgelig ikke bare i Norge at det nasjonalt produserte er synonymt med det beste og tryggeste. Her skal det minst være «Italiensk kvalitet», men aller helst: «produsert på Sardinia av kun sardiske råvarer»! Sånn er det med den saken.

 A: Unorske ingredienser

B: Resultat. Utrygg rullekake på en seng av basilikum...

Sent, men godt! Om inntruffet søttendemaistemning.

Litt uplanlagt årets søttendemaifeiring! Ganske bardus kom det på meg hele grunnlovsjubileet! Dette er bare å beklage, kjære landsmenn og kvinner.  Ursäkta! Klassekampen sin artikkelserie om Grunnloven fra i vinter hadde allerede sunket  i bevisstheten, og var dertil blitt overstrødd med flere tynne gruslag italienske nyhetsoppdateringer, Milano-expoen som skal reddes opp av myra,  pavens daglige gjøren og laden,  Champions League, flere av naboene mine hadde plutselig framsynt seg på lokal-tv og jeg hadde fått det med meg,  - sånn er det å veksle på å leve i to virkeligheter og bare ta inn over seg en om gangen. Og motstrebende!  

Men i anledning tohundreårsfeiringen av konstitusjonen der oppe i nord, slo Radio Due til med en skikkelig Norgesspesial  som varte hele ettermiddagen og det var umulig å ikke la seg rive litt med. Vinklingen var på alle goder som tilfaller barnefamilier  i Norge og norske barns rettigheter, NSB sine rullende barnevogner  og dét fenomen at nasjonaldagen feires med barneopptog.  Etter at denne komparative og hørverdige delen av programmet var over, fikk det heller være at resten ble fylt opp med de uunngåelige klisjeene: kulden og fjordene, «Skrik», den ubegripelig fåtallige, ubegripelig  blonde og oljeubekymrede befolkningen,  samt  en kondensert naturperleoversikt featuring  de Fire store: Flåmsbanen, Prekestolen, Nordkapp og Lofoten.  Lydspor:  Aha og Kings of Convenience.  Ikke å forglemme bidragene fra to Oslo-boende italienere, hvorav den ene hadde spist lutefisk og den andre var professor i nordisk litteratur. Jo Nesbø ligger godt an på de italienske leselistene om dagen, men professoren ville nok  trekke fram Hamsun, og da særlig «Sult», i tillegg til selvsagt  Ibsen,  og det var det han rakk før hageselskapet rundt ham dro i gang med første vers av «Ja vi elsker « der på direkten. Først ble det veldig stille i redaksjonen og professorens røst brøt inn en smule bekymret, ble fort nedstemt: «nei, nei, vi vil høre!»,  for så til slutt: «Den er jamen  lang!»

For meg var alt dette, som dere jo opplagt skjønner, mer enn nok til å komme i stemning, sende vennlige tanker til alle formodentlig fortsatt uavsluttede frokoster og pågående grillparties, og lure på hva jeg selv kunne gjøre for å bidra på mitt lille vis i sakens anledning, Det fikk bli en god middag det, om ikke annet. Kjøleskapet viste seg å kunne bidra med et kyllingbryst, noen baconstrimler og et blomkålhode. I all hast ble en kvart prosecco dyttet inn i fryseren. Og vips! var ikke alt med et trylleslag lagt til rette for en skål for konge og fedreland på terrassen, der kveldsluften denne aftenen var usedvanlig  klar, de grønne slettene fortsatt badet i det  fortsatt varme kveldssollyset og  endog Byen og Havet distinkt avtegnet  i det fjerne...

I en parentes til slutt vil jeg bare få dele en nylig og sjeldent konkret opplevelse av å være verdensborger i en globalisert verden. For hadde jeg vel noensinne drømt om å chatte med ikea? Og på italiensk?! Dette har altså funnet sted. I anledning en plutselig forstoppelse i deres nyopprettede sardinialink. Og at det skulle være mulig å få tilsendt godene per varebil, levert direkte til Deres adresse i førsteetasje. Alt dette henger nå i en uvisshetens tynne tråd. De seks solstolmadrassene, som skal anvendes til yogaformål. Om kort tid. Var det nå egentlig så lurt å tre ut av unionen? Parentes slutt.

Dobbel regnbue og tre dusjforheng

Våren begynner å puste liv i meg så smått, det kjennes veldig godt!

Ankom Italia – Roma Fiumicino nærmere bestemt, en deilig sommerdag midt i april med tjue grader pluss i skyggen, rett fra to meter snø i Tromsø, en meter på Hadeland og fortsatt ispiggføre langs Alnaelva. Gjett om det var en højdare!! Det var bare å gjøre det beste ut av de seks timene med ventetid på neste fly, - ut i sola, tisse og bæsje! Mili og jeg klarte sammen og til slutt å snuse oss fram til flyplassens eneste grønne flekk, etter at flere flyplassansatte hadde beklaget og ristet på hodet og sagt at dessverre, gress er nok ikkeeksisterende på flyplassområdet! Vi kan avsløre at de ikke kjenner til det lett overgrodde flate taket til høyre for Terminal 3, Partenze.

Dagene har siden bare vosjet av gårde, med sommervær som har kommet og gått, regn og sol og vind og torden om hverandre. En dag var det til og med to regnbuer over togstasjonen!! Helt sant, altså! Jeg legger ved et bilde selv om det ikke synes så godt på bildet som da jeg heiv meg ut av bilen for å fotografere!

Hver eneste lille gjenstand i huset var som ventet dekket av et fint lag med murstøv (noen dessuten av et tykt lag), og jeg kan ikke si jeg gjøv løs på det med en gang…! Isteden ble det noen late dager først, i byen, for å samle pågangsmot og energi , spise frokost på kafe og sånt som man kan bestille når man er i Byen. I hvert fall hvis man kommer seg opp før de går tomme for honningcroissanter. Og vaniliekremkanoner. Og i påvente av at rørleggeren og elektrikeren gjorde de nest siste greiene med badene. Jeg har visst pådratt meg en slags allergi mot arbeidsfolk i huset, selv om de er aldri så hyggelige. Kløe! Og hoste! Helt ferdig var de jo selvfølgelig ikke. Skyvedørene kommer først i overmorgen, etter intenst påtrykk. Og dusjforhengene er for sikkerhets skyld bestilt medbragt de første sommergjestene, 6. mai! Direkte fra en IKEA nær Stockholm! Dette som en lykkelig nødløsning, da det kom for en dag at dusjforhengene i nærområdet er nokså kjipe greier. Det eksisterer rimelig få alternativer i spennet mellom Nillevarianter og superdyr design. Akkurat som det later til å eksistere veldig få alternativer til politikere man har sett før. Hos kjæresten får jeg jo sett TV, så jeg har fått med meg hele den siste regjeringskrisen, i alle dens faser, fra presidenten som forgjeves forsøkte å gå av med pensjon, men nesten nitti er vel ingen alder, til attentatet her om dagen, alt mens man forsøker å pusle sammen en ny regjering med de samme gamle politikerne.

Men jeg er i gang med husvasken nå, altså! Om bare en knapp uke, og ikke det engang, er det avspark for ny gjestesesong. Her skal man endelig slippe å stå  i kø for å teste de nye dusjene! Badene er blitt fine, og også de nyoppussede husfasadene tar seg ut nå, nå som støvføyka endelig har lagt seg og våren har kommet! Bilder kommer, kommer, kommer… eller kanskje kommer du hit selv, for å se ;-)

Oppe og nede

Jeg hopper, eller kanskje mer velter litt møysommelig og når sant skal sies,  ut av senga, tasser ut av soverommet,  noen meter bortover gangen, gjennom kjøkkenet og vips er jeg på jobben! Hva jobben min går ut på? Jo, det er slett ikke så vanskelig å forklare! Etter den mandagen jeg gikk på trynet, slo foten gul og blå og det brøt ut full panikk - først og fremst i mitt eget hode - står det innlysende og klart for meg at selve Hovedaktiviteten framfor noen består i å springe i trappene og fly i gangene! Her trengs såvisst ingen avanserte tidsbruksanalyser! For det er opp og ned fra morgenen til kvelden, for ikke så snakke om fram og tilbake, langsetter og bortover, rundt og omkring, ut og inn! Arbeidsplassen min, Casaen, er ikke for ingenting oppført i skjøtet med fjorten rom, tre etasjer og  fire-fem trapper. Dessuten har vi skaffet oss Den store gardintrappa til lampene,  lyspærene og dyneposene oppå skapet og Den lille gardintrappa til saker og ting på hyllene, og så trappestigen opp til hemsen. Man har ikke mer moro enn man lager selv!

Jeg her oppe, du der nede!

Jo, forresten, bikkja har minsanten forlengst funnet ut hvordan hun kan bidra! Hun har etablert den praktiske rutinen at et lite, men bestemt bjeff er det som skal til for å bli sluppet inn døra etter en av de mange turene hun gjør seg  i løpet av dagen rundt i nabolaget. Som regel velger hun kjøkkendøra (kun fire trinn opp), men er hun i det oppfinnsomme hjørnet, og jeg selv kanskje oppe på taket og henger opp noe tøy eller noe annet spennende, står hun isteden håpefullt foran hovedinngangen, og da er det to korridorer og  tre trapper ned bare for å slippe inn det lille dyret! Som  bykser lykkelig opp foran meg alle trinnene med et aldri så lite glis skjult i bartene, - bare halestumpen avslørere henne; "jeg tenkte nok du var helt der oppe, så jeg ville heller inn helt der nede!"

Heldigvis funker Den lille gardintrappa også som barkrakk, samt kjøkken- og kontorstol! Når jeg ikke klatrer på den, sitter jeg noen ganger der helt musestille og spiser lunsj  for eksempel foran kjøkkenvinduet. Med utsikt til urtekrukkene i vinduet og trosten på taket til vedskjulet.  En gang satt det en flaggermus i taklampa. Men det er en helt annen historie.

GRMMMF!

Ærede damer og herrer i forsikringsselskapet,
Med denne mejlen vil jeg få gjøre oppmerksom på at jeg ennå ikke har mottatt per post den lille lappen til å feste i bilvinduet som viser at bilen er forsikret. Siden slutten av mai har jeg nå kjørt omkring med det provisoriske forsikringsbeviset, siden jeg kom hjem etter et kort fravær og straks dro til mitt lokale postkontor for å høre om det lå noe uavhentet post til meg, der sto jeg i kø i en drøy halvtime bare for å få vite at de ikke ante noenting og  at jeg måtte oppspore postmannen, hvoretter jeg oppsporet postmannen, den samme postmannen som har tjenestegjort her i årevis, blid kar på motorsykkel, samme gamle gule postveska, og han kunne bare bekrefte at det ikke hadde kommet noe brev fra noe forsikringsselskap til meg, hvorpå jeg har ringt dere to (2) ganger for å gjøre dere oppmerksom på at jeg ikke har mottatt forsikringsbeviset, det koster jo dessuten en formue hver gang å ringe siden jeg ikke kan bruke fastlinjen som jeg omsider har fått innstallert da min gamle telefon har hullskive og ikke taster til å taste på som den automatiske stemmen ber om på det grønne nummeret, det nytter heller ikke å vente hvis man ikke har tastetelefon, det er slett ingen operatør som svarer Dem hvis De venter og mangler tast
Den første gangen svarte dere at dere snarest skulle sende meg forsikringsbeviset og at innen 4-5 arbeidsdager skulle jeg sporenstreks motta det, men det kom fortsatt ikke noen konvolutt fra dere i postkassen, og siden jeg også har annet å bestille ringte jeg ikke tilbake med det samme, det burde jeg selvsagt ha gjort, men som sagt har jeg også  litt annet som jeg helst skulle ha utrettet og når det så dukket opp et ledig øyeblikk og jeg fikk ringt for andre gang, slumpet jeg til å treffe en meget ubehagelig en av deres konsulenter som holdt det mot meg at jeg ringte på et så sent tidspunkt! Men, ha meg unnskyldt, er det jeg eller dere som er sent ute her?  Jeg ble så tatt i skole for ikke straks å ha oppgitt den e-posten som er i DERES register, men, ha meg unnskyldt igjen, det er i våre dager ikke helt uvanlig å ha flere e-postadresser, selv har jeg i høyden to, men bare i den forstand at den ene er et alias til den andre, og hos dere var jeg ikke registrert med aliaset men med den andre, vel, la oss droppe det, for langt drøyere er det etter min mening at Deres konsulent, fortsatt uforskammet var hun, lot meg vite at den eneste måten jeg kunne få forsikringsbeviset på nå, var ved å gå til politiet og anmelde saken!
Først i etterkant gikk det opp for meg hva hun mente jeg skulle anmelde: forsikringsbeviset "mistet"! Her må jeg imidlertid på det sterkeste få protestere! Jeg har da ikke forlagt eller mistet noe som helst, hadde jeg FÅTT det, kunne jeg muligens ha forlagt eller mistet det, men jeg har jo ikke engang fått det!
Værsågod, det var historien og med den vil jeg på det instendigste be om at dere sender uten ytterligere forsinkelser det helsikes forsikringsbeviset og måtte det skje innen politiet stopper meg og ilegger meg en saftig "MULTA" fordi jeg altså stadig vekk kjører rundt med et provisorisk dokument liggende på dæsjbordet, holdt på plass av to småstein for å ikke forsvinne med vinden ut vinduet, livsfarlig er det å kjøre omkring på den måten!
Jeg bekrefter dessuten her avslutningsvis at min postadresse er som før.
Ærbødigst, undertegnede.

Midtsommer(pr)øvelser

Det har blitt etpar seine kvelder, for ikke å si netter, på rappen, og med påfølgende varme dager er det fort gjort å bli vippet av pinnen og duppe av midt i donten. I dag for eksempel måtte vi rett og slett ta siestaen i lønsjen og  lønsjen i siestaen.

Vi har feiret midtsommer og vi har feiret fotballkvartfinale! Midtsommerøvelsen var 100 meter langbord for alle i kvartalet og enda noen til, med start utenfor huset til naboen. Det buktet seg bortover i gata og svaiet seg rundt svingen, nittini kuverter alt i alt. Schtilig! Menyen var selvsagt både omfattende og utfordrende, det ble braset, bragt og båret, antipasti og primi, poteter og løk, agurker, tomater og selleribunter, kokt sau og helstekt gris, trekkspill og dans ved bordet, hurrarop og mere vin, oster og flere slags meloner, ved midnattstid hadde vi knapt fått ned osten og såvidt kommet igang med frukten og enda gjensto alle kakene... dessuten skulle det hoppes over bål! Av duftende urter! Men det fikk så være. Med mageskinnet sprengt til bristepunktet og under påskudd av å geleide noen tilreisende venner til bilen, stavret vi oss inn og til køys, i ly av et teppe av bålrøyk, skalk alle luker!

Dagen derpå var det ventet gjester til herberget, men først seint i kveldinga, og jeg hadde derfor lettsindig sagt ja til å bli med og se La partita - fotballkampen - på bar i nærmeste by av litt størrelse, altså Oristano. Aberet var bare at tidskabalen ble lagt uten hensyn til eventuelle ekstraomganger, og det ble det selvfølgelig, bare av den grunn! Siste nervepirrende del av oppgjøret fikk jeg  likevel med meg på bilradioen på veien hjem, ikke helt farefritt må jeg i ettertid beskjemmet innrømme. Nådde svingen ved politistasjonen mot slutten av  straffesparkkonkurransen og holdt på å sope med meg en hel familie, menn, kvinner og barn, som sto ute og trakk, formodentlig, litt frisk kveldsluft idet jeg kom humpende inn i gata i et noe ubekvemt gir mens jeg forsøkte å justere radiokanalen som truet med å falle ut i det siste avgjørende minuttet SAMTIDIG som jeg prøvde å nå Oristano per telefon for å være med på seiersbrølet...
Alle slapp heldigvis fra det med skrekken, også stakkaren som bommet på ballen og brast i gråt! Men i dag er jeg altså litt sigen. Og gleder meg i all hemmelighet til midten av uka. Såhær måndags & midtsommars.

Køppen, sett fra hemsen!

Europakøppen er i gang. Lørdagsavisene selvsagt på pletten med fyldige bilag. Kamper, datoer og tider slått opp på kjøleskapsdøra. Kjøleskapets nederste hylle fylt med energidrikk, vi mangler bare potetgullet – og et sted å se kampene! Vi mangler rett og slett noe så grunnleggende som en TV! Og sant og si er det ikke noe vi savner særlig. Sånn i det daglige. Bortsett fra altså under Europakøppen. Etter å ha vurdert pizzeriaens flatskjerm og de av landsbyens barer som fortsatt holder det gående som mulige tilskuerarenaer, eller kanskje til og med å dra til Cuglieri hvor vi kjenner en nederlender, ble vi enige om å forsøke hemsen. Det er stadig mindre å utsette på de signalene som kan tas inn der oppe. Abonnementet mitt hadde dessuten helt av seg selv sørget for å komme med en ny og forbedret versjon: «Mobilt bredbånd light» Og, jadaaaa! Helt uten synlig skurr og forsinkelser, kom vi rett inn på stadion midt i første omgang av Danmark- Nederland! Da var det bare å småjustere på oppsettet, en plastkasse under laptop’en for å få den opp i riktig høyde, en liten lampe for kveldmørket via forlengerledningen. Kun en liten hake ved det hele: månedsabonnementets tilmålte timer ble overskredet en eller annen gang under Portugal-Tysklandmætsjen, så nå må vi punge ut for hvert innloggede kvarter! Billig blir det ikke. Men du verden så koooselig!