Oppe og nede

Jeg hopper, eller kanskje mer velter litt møysommelig og når sant skal sies,  ut av senga, tasser ut av soverommet,  noen meter bortover gangen, gjennom kjøkkenet og vips er jeg på jobben! Hva jobben min går ut på? Jo, det er slett ikke så vanskelig å forklare! Etter den mandagen jeg gikk på trynet, slo foten gul og blå og det brøt ut full panikk - først og fremst i mitt eget hode - står det innlysende og klart for meg at selve Hovedaktiviteten framfor noen består i å springe i trappene og fly i gangene! Her trengs såvisst ingen avanserte tidsbruksanalyser! For det er opp og ned fra morgenen til kvelden, for ikke så snakke om fram og tilbake, langsetter og bortover, rundt og omkring, ut og inn! Arbeidsplassen min, Casaen, er ikke for ingenting oppført i skjøtet med fjorten rom, tre etasjer og  fire-fem trapper. Dessuten har vi skaffet oss Den store gardintrappa til lampene,  lyspærene og dyneposene oppå skapet og Den lille gardintrappa til saker og ting på hyllene, og så trappestigen opp til hemsen. Man har ikke mer moro enn man lager selv!

Jeg her oppe, du der nede!

Jo, forresten, bikkja har minsanten forlengst funnet ut hvordan hun kan bidra! Hun har etablert den praktiske rutinen at et lite, men bestemt bjeff er det som skal til for å bli sluppet inn døra etter en av de mange turene hun gjør seg  i løpet av dagen rundt i nabolaget. Som regel velger hun kjøkkendøra (kun fire trinn opp), men er hun i det oppfinnsomme hjørnet, og jeg selv kanskje oppe på taket og henger opp noe tøy eller noe annet spennende, står hun isteden håpefullt foran hovedinngangen, og da er det to korridorer og  tre trapper ned bare for å slippe inn det lille dyret! Som  bykser lykkelig opp foran meg alle trinnene med et aldri så lite glis skjult i bartene, - bare halestumpen avslørere henne; "jeg tenkte nok du var helt der oppe, så jeg ville heller inn helt der nede!"

Heldigvis funker Den lille gardintrappa også som barkrakk, samt kjøkken- og kontorstol! Når jeg ikke klatrer på den, sitter jeg noen ganger der helt musestille og spiser lunsj  for eksempel foran kjøkkenvinduet. Med utsikt til urtekrukkene i vinduet og trosten på taket til vedskjulet.  En gang satt det en flaggermus i taklampa. Men det er en helt annen historie.

GRMMMF!

Ærede damer og herrer i forsikringsselskapet,
Med denne mejlen vil jeg få gjøre oppmerksom på at jeg ennå ikke har mottatt per post den lille lappen til å feste i bilvinduet som viser at bilen er forsikret. Siden slutten av mai har jeg nå kjørt omkring med det provisoriske forsikringsbeviset, siden jeg kom hjem etter et kort fravær og straks dro til mitt lokale postkontor for å høre om det lå noe uavhentet post til meg, der sto jeg i kø i en drøy halvtime bare for å få vite at de ikke ante noenting og  at jeg måtte oppspore postmannen, hvoretter jeg oppsporet postmannen, den samme postmannen som har tjenestegjort her i årevis, blid kar på motorsykkel, samme gamle gule postveska, og han kunne bare bekrefte at det ikke hadde kommet noe brev fra noe forsikringsselskap til meg, hvorpå jeg har ringt dere to (2) ganger for å gjøre dere oppmerksom på at jeg ikke har mottatt forsikringsbeviset, det koster jo dessuten en formue hver gang å ringe siden jeg ikke kan bruke fastlinjen som jeg omsider har fått innstallert da min gamle telefon har hullskive og ikke taster til å taste på som den automatiske stemmen ber om på det grønne nummeret, det nytter heller ikke å vente hvis man ikke har tastetelefon, det er slett ingen operatør som svarer Dem hvis De venter og mangler tast
Den første gangen svarte dere at dere snarest skulle sende meg forsikringsbeviset og at innen 4-5 arbeidsdager skulle jeg sporenstreks motta det, men det kom fortsatt ikke noen konvolutt fra dere i postkassen, og siden jeg også har annet å bestille ringte jeg ikke tilbake med det samme, det burde jeg selvsagt ha gjort, men som sagt har jeg også  litt annet som jeg helst skulle ha utrettet og når det så dukket opp et ledig øyeblikk og jeg fikk ringt for andre gang, slumpet jeg til å treffe en meget ubehagelig en av deres konsulenter som holdt det mot meg at jeg ringte på et så sent tidspunkt! Men, ha meg unnskyldt, er det jeg eller dere som er sent ute her?  Jeg ble så tatt i skole for ikke straks å ha oppgitt den e-posten som er i DERES register, men, ha meg unnskyldt igjen, det er i våre dager ikke helt uvanlig å ha flere e-postadresser, selv har jeg i høyden to, men bare i den forstand at den ene er et alias til den andre, og hos dere var jeg ikke registrert med aliaset men med den andre, vel, la oss droppe det, for langt drøyere er det etter min mening at Deres konsulent, fortsatt uforskammet var hun, lot meg vite at den eneste måten jeg kunne få forsikringsbeviset på nå, var ved å gå til politiet og anmelde saken!
Først i etterkant gikk det opp for meg hva hun mente jeg skulle anmelde: forsikringsbeviset "mistet"! Her må jeg imidlertid på det sterkeste få protestere! Jeg har da ikke forlagt eller mistet noe som helst, hadde jeg FÅTT det, kunne jeg muligens ha forlagt eller mistet det, men jeg har jo ikke engang fått det!
Værsågod, det var historien og med den vil jeg på det instendigste be om at dere sender uten ytterligere forsinkelser det helsikes forsikringsbeviset og måtte det skje innen politiet stopper meg og ilegger meg en saftig "MULTA" fordi jeg altså stadig vekk kjører rundt med et provisorisk dokument liggende på dæsjbordet, holdt på plass av to småstein for å ikke forsvinne med vinden ut vinduet, livsfarlig er det å kjøre omkring på den måten!
Jeg bekrefter dessuten her avslutningsvis at min postadresse er som før.
Ærbødigst, undertegnede.

Midtsommer(pr)øvelser

Det har blitt etpar seine kvelder, for ikke å si netter, på rappen, og med påfølgende varme dager er det fort gjort å bli vippet av pinnen og duppe av midt i donten. I dag for eksempel måtte vi rett og slett ta siestaen i lønsjen og  lønsjen i siestaen.

Vi har feiret midtsommer og vi har feiret fotballkvartfinale! Midtsommerøvelsen var 100 meter langbord for alle i kvartalet og enda noen til, med start utenfor huset til naboen. Det buktet seg bortover i gata og svaiet seg rundt svingen, nittini kuverter alt i alt. Schtilig! Menyen var selvsagt både omfattende og utfordrende, det ble braset, bragt og båret, antipasti og primi, poteter og løk, agurker, tomater og selleribunter, kokt sau og helstekt gris, trekkspill og dans ved bordet, hurrarop og mere vin, oster og flere slags meloner, ved midnattstid hadde vi knapt fått ned osten og såvidt kommet igang med frukten og enda gjensto alle kakene... dessuten skulle det hoppes over bål! Av duftende urter! Men det fikk så være. Med mageskinnet sprengt til bristepunktet og under påskudd av å geleide noen tilreisende venner til bilen, stavret vi oss inn og til køys, i ly av et teppe av bålrøyk, skalk alle luker!

Dagen derpå var det ventet gjester til herberget, men først seint i kveldinga, og jeg hadde derfor lettsindig sagt ja til å bli med og se La partita - fotballkampen - på bar i nærmeste by av litt størrelse, altså Oristano. Aberet var bare at tidskabalen ble lagt uten hensyn til eventuelle ekstraomganger, og det ble det selvfølgelig, bare av den grunn! Siste nervepirrende del av oppgjøret fikk jeg  likevel med meg på bilradioen på veien hjem, ikke helt farefritt må jeg i ettertid beskjemmet innrømme. Nådde svingen ved politistasjonen mot slutten av  straffesparkkonkurransen og holdt på å sope med meg en hel familie, menn, kvinner og barn, som sto ute og trakk, formodentlig, litt frisk kveldsluft idet jeg kom humpende inn i gata i et noe ubekvemt gir mens jeg forsøkte å justere radiokanalen som truet med å falle ut i det siste avgjørende minuttet SAMTIDIG som jeg prøvde å nå Oristano per telefon for å være med på seiersbrølet...
Alle slapp heldigvis fra det med skrekken, også stakkaren som bommet på ballen og brast i gråt! Men i dag er jeg altså litt sigen. Og gleder meg i all hemmelighet til midten av uka. Såhær måndags & midtsommars.

Køppen, sett fra hemsen!

Europakøppen er i gang. Lørdagsavisene selvsagt på pletten med fyldige bilag. Kamper, datoer og tider slått opp på kjøleskapsdøra. Kjøleskapets nederste hylle fylt med energidrikk, vi mangler bare potetgullet – og et sted å se kampene! Vi mangler rett og slett noe så grunnleggende som en TV! Og sant og si er det ikke noe vi savner særlig. Sånn i det daglige. Bortsett fra altså under Europakøppen. Etter å ha vurdert pizzeriaens flatskjerm og de av landsbyens barer som fortsatt holder det gående som mulige tilskuerarenaer, eller kanskje til og med å dra til Cuglieri hvor vi kjenner en nederlender, ble vi enige om å forsøke hemsen. Det er stadig mindre å utsette på de signalene som kan tas inn der oppe. Abonnementet mitt hadde dessuten helt av seg selv sørget for å komme med en ny og forbedret versjon: «Mobilt bredbånd light» Og, jadaaaa! Helt uten synlig skurr og forsinkelser, kom vi rett inn på stadion midt i første omgang av Danmark- Nederland! Da var det bare å småjustere på oppsettet, en plastkasse under laptop’en for å få den opp i riktig høyde, en liten lampe for kveldmørket via forlengerledningen. Kun en liten hake ved det hele: månedsabonnementets tilmålte timer ble overskredet en eller annen gang under Portugal-Tysklandmætsjen, så nå må vi punge ut for hvert innloggede kvarter! Billig blir det ikke. Men du verden så koooselig!
 

Tenkt tilfelle med tekniker

La oss si du har bestilt bredbånd og at det er minst 20 år siden telefonlinjen i huset ditt sist var aktivert. Til nå har du klart deg med mobil oppkobling, men ofte forbannet både dekningen og langsomheten, uten likevel å ha gått videre med saken. Du har altså nå endelig fått bestilt bredbånd.  La oss si det har gått tre uker og så travelt som det har vært har du mer eller mindre glemt det hele. Det er torsdag morgen og du står i dusjen og synes du hører en fjern banking. Hva kan det være, tenker du, er det noen som banker på? Du skrur av vannet, får viklet deg inn i et alt for lite håndkle, sklir bort til vinduet og sannelig kjører det ikke en diger hvit stasjonsvogn avgårde akkurat da, med stige på taket. Pussig. Hjernen leter etter plausible forklaringer, flipper gjennom alle mulige skuffer i arkivet. Åja, kanskje bredbåndsbestillingen?! Jippi! Noen har tatt affære!

La oss si at det går en time eller så, før mobilen ringer, ukjent nummer.

-        Hallo? Fru B? Jeg ringer fra telefonselskapet. Jeg var innom hos deg i morges, men ingen lukket opp!

Pronto??

-        Du kunne muligens ringt FØR du kom? Kommer du nå?

-        Nei, nå er jeg over alle hauger, men jeg kan komme på mandag!

-        Fint!

-        Åtte, halv ni? (teknikere vil alltid dukke opp hjemme hos deg åtte-halvni. For ikke å si halvåtte-åtte. Hva bestiller de egentlig resten av dagen??)

-        Den er god!

Mandag morgen ringer vekkerklokka fem over sju. Fru B. svimer ut i dusjen og får deretter i seg noe kaffe. Forberedt! Klar!

La oss si at det ikke dukker opp noen tekniker mandag morgen. Så langt ser det stygt ut…

Men heldigvis er dette kun et tenkt tilfelle! Og alle skjæringspunkter med virkeligheten helt vilkårlige.

Ha en god uke!

Gåsungen og valmuen

Klikk på lenken og syng med!

Høy på antihistamin

Svalene har det travelt om dagen, og nettene bruker de til å oppdatere hverandre om alt de har utrettet.

Mens de samtidig ivrig planlegger neste dag. Slik høres det i hvert fall ut, allerede i firetiden. Ja, om morgenen! Er det rart vi som ikke er riktig så multi-taskende av oss siden trenger siesta? Og ørepropper? Solseilene fra ikea fungerer imidlertid utmerket oppe på terrassen (broen), der vi rigger oss til med yogamatten på babord side etter lunsj… og sovner, midt i svaleståket og seilene som blafrer i vinden…

Ellers er det tiden for sukkererter og valmuer just nu, sånn i starten av juni. For gresshoppegniss, og … gresspollen! Få ting gir vel en SÅ intens følelse av sommer som synet av en eng full av strå og røde valmuer. Atsjo! Atsjooho!!

De vakre valmuene som på fransk vakkert heter «kå-ke-li-kå», er på italiensk «pa-pa-verii». Pussig nok. Like pussig som at sukkerertene heter «piselli» og gåsa – ikke gresshoppen!-  «paperina». Mens sukkerertene ikke inngår i dagens meny som kun består av en liten melodi som straks fester seg på hjernen, gjør valmuene det, og altså: gåsungen! For slik går nemlig refrenget av den gamle kjente visa, i italiensk versjon:

"Lo sai che i papaveri son alti, alti, alti,

e tu sei piccolina, e tu sei piccolina,

lo sai che i papaveri son alti, alti, alti,

sei nata paperina, che cosa ci vuoi far..."