Høy på antihistamin

Svalene har det travelt om dagen, og nettene bruker de til å oppdatere hverandre om alt de har utrettet.

Mens de samtidig ivrig planlegger neste dag. Slik høres det i hvert fall ut, allerede i firetiden. Ja, om morgenen! Er det rart vi som ikke er riktig så multi-taskende av oss siden trenger siesta? Og ørepropper? Solseilene fra ikea fungerer imidlertid utmerket oppe på terrassen (broen), der vi rigger oss til med yogamatten på babord side etter lunsj… og sovner, midt i svaleståket og seilene som blafrer i vinden…

Ellers er det tiden for sukkererter og valmuer just nu, sånn i starten av juni. For gresshoppegniss, og … gresspollen! Få ting gir vel en SÅ intens følelse av sommer som synet av en eng full av strå og røde valmuer. Atsjo! Atsjooho!!

De vakre valmuene som på fransk vakkert heter «kå-ke-li-kå», er på italiensk «pa-pa-verii». Pussig nok. Like pussig som at sukkerertene heter «piselli» og gåsa – ikke gresshoppen!-  «paperina». Mens sukkerertene ikke inngår i dagens meny som kun består av en liten melodi som straks fester seg på hjernen, gjør valmuene det, og altså: gåsungen! For slik går nemlig refrenget av den gamle kjente visa, i italiensk versjon:

"Lo sai che i papaveri son alti, alti, alti,

e tu sei piccolina, e tu sei piccolina,

lo sai che i papaveri son alti, alti, alti,

sei nata paperina, che cosa ci vuoi far..."

På oppfordring: Klassisk Tiramisu

Her er en enkel og grei oppskrift jeg har brukt flere ganger, hentet fra kokeboka "Basic italiensk" (Cornelia Schinharl et al., Aschehough, 2002) Første gang jeg lagde den, skulle jeg i middag til noen italienske venner og ha med meg dessert. På vei dit innså jeg at det var egentlig vel dristig å dukke opp der med min first ever tiramisu-produksjon, uten å så mye som å ha smakt, og i lett panikk presenterte jeg derfor "verket" som en norsk dessert som vagt kunne minne om tiramisu... De kjøpte den! Jeg fikk uhemmet skryt og alt ble oppspist! Hehe...

1 stor kopp sterk espresso
1 stor usprøytet sitron
500 g mascarpone
ca 1 dl melk
80 g sukker
4 ts vaniliesukker
150-200 g fingerkjeks
2 ss grappa
1 ts kakaopulver
1 klype kanel

Lag espressoen og avkjøl den. Vask sitronen under varmt rennende vann og gni den tørr. Riv av et tynt lag av skallet, del den i to, og oress saften ut av den ene halvdelen. Ha mascarponen i en bolle, spe med melk, tilsett sukker og vaniliesukker. Pisk til kremen har fått jevn og smørbar konsistens. Bland i sitronskallet og ca 1 ss sitronsaft. Finn fram en middels stor rektangulær form, med ca 5 cm høye kanter. Dekk bunnen med et lag fingerkjeks. Rør sammen grappa og espresso, bruk en skje til å dryppe blandingen over kjeksene. Når fingerkjeksene er blitt kaffebrune, fordeles 1/2parten av kremen over dem, legg på et nytt lag med fingerkjeks, drypp over kaffeblanding og topp med et lag av krem.Bland kakaopulver og kanel og bruk en finmasket sil til å drysse pulveret på toppen av kremen. La tiramisuen hvile i kjøleskap i minst 8 timer før den spises.

Trekk meg opp, våren er her!

Jeg er ørlitegrann lei for å måtte si det her på direkten, men jeg spiste opp alle restene fra gårsdagens storslagne søndagsmiddag helt alene i lunsjen i dag! Smitt og smule. Lei for at dere ikke fikk smake, mener jeg. Verken Carines kikertmos med fersk koriander fra hagen, min ovnsbakte grønnsakrøre eller maiversjonen av Tiramisu! Men, som et lite plaster på såret, skal jeg skynde meg å berette hvordan du selv, i ditt eget kjøkken og på et blunk, kan knipse sammen i hvert fall tiramisu’en. Det er en ellevill kortslutning av nasjonaldesserter det er snakk om her, en slags krysning av bløtkake og tiramisu, siden Italia fyller 150 og det snart er 17. mai! Dessuten er det en oppskrift som garantert både motvirker vårslapphet og utsetter bikinisesongen, i tilfelle du opplever, slik som jeg, at begge deler kom brått på.

Man tager en kurv jordbær, skiver bærene og vender inn litt brunt sukker, evt. også en dæsj balsamicoeddik. La bærene hvile seg i kjøleskapet etter denne smårøffe behandlingen, til de safter seg sånn passe. Mens bærene holder på med sitt, piskes følgende til en festlig krem med passe konsistens: 250 g mascarpone, litt melk, litt sitronsaft, litt sukker og vaniliesukker og litt revet sitronskall. Smak deg fram! (Smaker du mye, kan muligens enda en 250-grams boks med mascarpone være påkrevet, samt litt mer av alt det andre!) Deretter finner man fram en elegant, vid bolle, samt en pakke fingerkjeks (Savoiardi). Kjeksene brytes i stykker i bollen og sprinkles med litt sherry, grappa eller noe annet friskt/søtt man måtte ha i barskapet (jeg holdt på å si altervin, men sa det ikke, aner simpelthen ikke hvordan denne blasfemiske tanke rant meg i hu!). Så er det tid for sjekke om bærene har hygget seg lenge nok i kjøleskapet. Aner man fnising der innefra og ser at de har begynt å plaske rundt i sin egen saft, er det bare å helle dem over fingerkjeksene og toppe det hele med den luftige drømmen av en krem. Server straks og spis så seint du kan! Pass imidlertid på å ikke lukke øynene idet andre har fingrene i fatet (les: forsyner seg) det kan føre til stygge scener! Det skulle tatt seg ut! På nasjonaldagen Not!

Livet på landet

Jeg var ute og luftet hunden, og best som det var, traff jeg på en gris! Jada, vel bor jeg på landet og har for så vidt gjort det en stund, men jeg må si det gjør et visst inntrykk, å møte en lys levende ganske så diger galte der på grusveien der man lufter sin lille hund og kveldssolen varmer så behagelig der man går, motsols, og tenker på alt og ingenting. Så plutselig og uten forvarsel av noe slag (ikke et lite grynt engang): Gris i veibanen! Rakt forut! Diger og litt distré, det håper vi ihvertfall inderlig, ser den ikke mest forfjamset ut, egentlig, over å plutselig møte oss, Mili og meg, der den er ute på aftenpromenade, intetanende og frasols, grublende på sine griseanliggender, ja kanskje først og fremst grisegodter seg over at den har klart å komme seg ut og vekk fra den trøtte troa! Jeg later som ingenting, bare øker farten umerkelig, instruerer hunden å følge tett på ("og slutt da for himmelens skyld med den bjeffingen, bikkje!")Samtidig holder jeg oppsyn med griseframtoningen. Størknet søle over det halve. Plirende griseøyne som ikke røper noe som helst, om den har kurs for grøfta eller for oss... oss eller grøfta...

Siden jeg nå sitter trygt under dyna og skriver dette , kan vi slutte at alt gikk bra. Jeg så flere griser etterpå, samtlige bak lås og slå. Vi gikk også forbi en flokk sauer (med sin hyrde, i følgebil, firehjulstrekker), fire esler, åtte hester, vi hørte gjøken gale to ganger og vi hørte ikke engang slutten på kirkeklokkene som klinget og lokket, sikkert en time, kanskje to. Det er Sankt Antonios festuke. Gatene ble i ettermiddag strødd med ferske og duftende urter, da Mili og jeg kom tilbake fra runden vår rundt landsbyen holdt de allerede på å sope det opp igjen og det duftet herlig grønt og urteaktig over det hele. Snart blir de brent på små bål i gatene, og ungene kan kappes om å hoppe over flammene. Og kanskje blir det noe av, gatefesten i gata vår, slik det var i gamle dager, i alle gatene, det snakket de veldig ivrig om naboene, ved samme tid i fjor. Og da skal du ikke være for trygg Galte Gylte! Kanskje du havner på festbordet vårt!

"Feiret 17. mai på Sardinia"

Til glede for en del, og kanskje til en viss uro for visse andre, kan vi meddele at Syttendemai er iferd med å etablere seg som en solid og god tradisjon også hos oss i Casa’en. En frokosttradisjon først og fremst, sjampanje og jordbær er det vi tidligere har prøvd oss på, og med hell, ved samme høytidelige anledning, samt, selvsagt, Kongens og Fedrelandets skål.

Dette er hele Andre året vi markerer, og garantert ikke det siste! I all enkelhet dekoreres vårt frokostbord da med Det norske flagg, høyreist og litt på snei i en langhalset likørflaske (elskverdig etterlatt oss av Ducatiklubben etter deres visitas her på stedet for et par år tilbake, flagget altså, likørflasken har vi tømt selv).

Nasjonale hymner avsynges av enhver som føler seg noenlunde utrustet dertil, ihvertfall den første verselinjen og deretter freidig fremad så langt husken holder. Siden min mor var blant årets deltakere, ble det ny årsbeste, med ”Hvorhen du går i li og fjell!”:hele første verset prikkfritt gjennomført! Deretter fulgte bespisning av Nasjonale retter, i år Havregrøt, i en kanskje noe vovet variant med eplebiter, rosiner og varm melk, mens konversasjonen fløt lett og utvunget omkring temaene Kransekake, Karamellpudding, Melodi Grand Prix og andre kjente, kjære og politisk korrekte emner for dagen. Och slutligen: presskannekaffe, loff og Georginas plommesyltetøy. Først og fremst en frokosttradisjon altså, her hos oss i Casa’en i Seneghe. Men, som vi snart skal se, er Syttendemaiferiringen her på Sardinia i ferd med å gripe om seg, spre seg videre ut i det offentige rom og formelig spise seg ut over resten av dagen ...

Det gikk ikke likere til enn at det bar avsted med oss til Oristano, - og etter hvert mere mat! Ettersom en rekke spisesteder har stengt på mandager (hviledag, etter helgeåpent) endte vi opp litt i utkanten av Oristano sentrum, hos Cristian & Co, en enkel kafé, med lunsjservering, og hvilken fest det ble! Primi: penne i en kremet saus med fersk sopp og sukkererter, deretter sverdfisk som secondo, lett brunet på begge sider i stekepanne for deretter å dampe i hvitvin og få følge på tallerkenen av lysegrønn lime, små søte tomater og frodig persille. Tilbehør: dampet sprelsk spinat, artige aspargesbønner og sprø gulrøtter.Samt niende etappe av Giro d’Italia på storskjerm. Eller stor flatskjerm. For å være mer presis. Etappen der vi kunne se med egne øyne at de som gjennomførte fikk svømmeknappen, og vi dessuten kunne beskuet slottet i Napoli, absolutt et praktbygg, men, må vi dessverre meddele, uten en eneste konge på noen balkong, ikke engang en pinglete prinsesse så vi snurten av og da kan det i grunnen være det samme. Ihvertfall for oss, som nå var kommet til desserten, og gjett hva som var dagens, - jo, Kokkens karamellpudding! Det var nummeret før vi, av ren bevegelse, reiste oss og tok andre og tredje vers av ”Hvorhen du går i li og fjell”, men vi fikk besinnet oss i absolutt siste liten og ba isteden om tre kopper kaffe som vi styrtet ned (mor svor fortsatt til husets hvitvin, far ville holde på dagen og stemingen med koffeinfri, mens tante O. prøvde seg på en macchiato).Og regningen ba vi om, helt til slutt, da hadde de kostet litt diskre borti en krok og klokka nærmet seg halv fem og det var på tide å tenke på å dra hjem og fire flagget. Ihvertfall tenke på det. Å rulle det sammen burde jo egentlig holde. I hendig bordstørrelse som det er. Strengt tatt et Vinke-og-gå-i tog-flagg. Men det får vi ihvertfall overveie grundig og vel, - før vi begir oss uti vinkingen og togingen! På Syttendemai. I Seneghe. (Regningen for Syttendemailunsjen vår skulle forresten vise seg å være latterig lav. Både i forhold til mengden og kvaliteten på det vi mesket oss med. Åpent alle dager, bortsett fra søndag, der hos Cristian, bak rundkjøringen ved Piazza Mannu! En enkel kafé med lunsjservering.) Håper dere hadde en fin dag dere også!

Jordbær, tistler og grønne bønner

Jordbærsesongen er i gang for fullt! Jeg har sett meg tvunget til å spise bærene med sukker og mascarpone, dvs. veldig tykk fløte istedenfor tynn, som var det jeg hadde i kjøleskapet. Ved å spe ut med melk, kan en da helt selv bestemme tykkelsen på fløten, og min ble ganske tykk :)

Ellers spirer og gror det av alle mulige vekster for tida, det formelig spruter opp og spretter fram, stadig nye ting i blomst så man knapt klarer å følge med! Også gresspollensesongen er godt igang, derom hersker det ingen som helst tvil!

Tistler! Hele jorder fulle av tistler! Det høres ikke spesielt trivelig ut synes du kanskje, men synet er utrolig vakkert! Det finnes nemlig flere typer av tistler, noen er purpurrøde, mens andre går fra skjær rosa og over i hvitt....

Vill fennikkel! Carine hadde med seg en slags fennikel-lasagna her om dagen, vi spiser middag sammen rett som det er på onsdager, etter at hun er ferdig med å undervise i engelsk i stua nedenunder for fire ivrige damer og en herre her fra landsbyen. Hun hadde først vært ute og plukket fenikkelen, renset stengene (den ville typen har ingen "knoll"), og skåret dem i småbiter som deretter koker vel og lenge, i tomatsausen. Istedenfor pastaplater, bruker man en type tynt brød som ligner pita, bare at det er rektangulært, deler det i to, og legger bitene lagvis med saus imellom. Og så hadde hun strødd en spesiell type sardisk ost på toppen... Retten steker mens engelskurset pågår, og er ferdig nøyaktig idét det er slutt! Den fullstendige oppskriften får jeg sikre meg ved en snarlig anledning. Utrolig godt var det i alle fall :)

Ellers har jeg lagd både det ene og det andre med de store fine bønnene fra Italo's økologiske hage. Bønneomelett. Bønnestuing. Bønnesalat. Lei bønner? Langt derifra! Derimot begynner jeg alt å glede meg til sukkerertene som er neste belgfrukt opp av jorda og inn på tallerkenen!

Mili har fått en vårklipp, men ser til tross for fornyelsen ut til å lide som alle oss andre av en viss vårslapphet! Hun sover og sover. Eller så er hun ute og flyr! Det lille dyret klarer seg bedre og bedre ute i den store verdenen, og finner hjem igjen, slik som de andre bikkjene heromkring gjør. Hun har fått på seg ei lita sauebjelle slik at jeg kan høre at hun er i nærheten - den minste størrelsen de hadde på kiosken, ja, de selger sauebjeller i kiosken, det også!!

Ellers har jeg to herrer på besøk fram til søndag, som planlegger malekurs i Seneghe til høsten, antakelig i september. De er ute og saumfarer området for egnede steder til å gjøre skisser og slå opp staffelier. Så følg med, følg med! Bloggen er herved gjenopplivet!!

Friksjonstrøbbel og Ferragosto!

Kløtsj heter "frizione" på italiensk. Enkelte gloser blir nærmest risset inn i hjernebarken – for alltid! Kløtsjen sa nemlig takk for seg på turen til Alghero sist onsdag, det var med nød og neppe jeg fikk hostet bilen i retning sentrum og manøvrert den inn på en P-plass, der vi allikevel måtte ut og dytte kjerra i noenlunde posisjon i forhold til oppmerkinga ... Så der sto vi da, i solsteiken, tre hårsbredder fra siestatiden og hele formålet med reisen så ut til å falle totalt i fisk: noen GITARBUTIKK rekker vi ihvertfall ikke! Tenkte jeg.

Det hadde seg nemlig slik at min bror og min svigerinne hadde donert en sum til dette formål: en HUSGITAR, i dyp takknemlighet, må vi kunne formode, over sine to uker i undertegnedes forpleining på Solskinnsøen her tidligere i sommer. Den beste gitarbutikken, med de beste prisene, forefantes i Alghero. Altså måtte vi dit.

Og der VAR vi nå, bare skuffende seint ute, nervepirrende nær stengetid! Grunnet ødelagt kløtsj. Skulle det vise seg. Jeg visste ikke på det tidspunktet hvorfor jeg måtte skru av tenninga for å få bilen i førstegir. Og i reversj. Men ubehagelig var det. Dessuten er Alghero på sommerstid akkurat litt i overkant for meg, jeg ville gjerne også HJEM IGJEN, til freden og roen, til kardemommesmåbylivet med nabosnakket og terrassetussmørket, etter utført oppdrag...

Men vår venn R sto som en liten klippe nede ved havna da vi omsider ankom, svette og tissetrengte, sågar Mili var litt oppkjaset og ville absolutt ikke ligge ned i kurven sin. Rask rådslagning: dette går bra, vi er her, musikkbutikken er der, og rett derover er en bar med toalettfasiliteter. Løp, kvinne!

Så med god hjelp av to spillende karer FIKK jeg ALTSÅ kjøpt meg en utsøkt rimelig og helt utmerket gitar, med overraskende vakker klang i, dessuten! Jeg er meget glad och tacksam for denne og vurderer å gjøre nye forsøk på å lære meg å klimpre litt sjæl! Det har vist seg at hele to og et halvt grep sitter igjen i den før omtalte hjernebarken, fra hine hårde dager da (også) jeg var en ung, romantisk pike. Lillebjørn Nilsens gitarbok ligger muligens fortsatt lagret i en av bokkassene på loftet i Østhellinga, Oslo, Nårvei, og kan i så fall graves fram ved en snarlig anledning (oktober?).

Ikke langt fra gitarbutikken lå der likesom tilfeldig en fortausrestaurant der fikk vi satt til livs to kasseroller med nytrukne blåskjell og hjerteskjell i en liten hyggelig saus... Mot slutten av måltidet kom vi i snakk med en mycket trevlig ung Stockholmare som satt alene ved et bord og så så blond ut at vi bare måtte lene oss over og høre hva han hadde der å bestille. Faktisk var han da like ved å bestille (etter meget lang betenkningstid, det hadde vi kunnet observere, mellom våre munnfuller), men akk, kjøkkenet hadde da stengt, blåskjellene var fortært og det ble kun en sandwich på vår unge blondin. Man skal ikke ta lett på spisetidene her på Øen, la så mye være fastslått!

Som avslutning på en begivenhetsrik ettermiddag, fikk Opelen en sjekk hos R’s bilmekaniker som etter en øyeblikkelig undersøkelse kunne fastslå at hele kløtsjen måtte byttes ut og det kunne ikke han på noen måte påta seg siden vi på det tidspunktet, etter lunsjen og siestaen, nå befant oss kun en hårsbredd fra DEN STORE FELLESFERIEN, FERRAGOSTO! Bare smak litt på ordet, så skjønner også du at det ikke er til å spøke med: FERR-A-GOS-TO!!!, da stenger ALT, alle leverandører og underleverandører og forhandlere, ja, hele Landet og Presidenten ... JEG trengte ny kløtsj, men noen ny kløtsj kunne ikke oppdrives før litt ut i september antakelig, der, i Algherotraktene, mente mekanikeren, han lignet forresten ikke så lite på George Michael, med rød kjeledress, diamant i øret og stålblått blikk...

Kan jeg kjøre HJEM TIL SENEGHE??? var det eneste jeg ville vite. (Jeg har min egen mekaniker, så dét! I San Vero!) Joda, det lot seg nok sikkert gjøre, på et vis, bare jeg unngikk førstegiret og reversjen og kom meg ut på motorveien...

Ahia! Andiamo! Let’s get out of here!

Som sagt, så gjort. Det passet seg slik at vi kunne ta kaffen på veien til motorveien, hos R, der ute på landet der han bor, med flyplassen og Jehovas vitner som nærmeste naboer. Der fikk vi også stemt nygitaren og tatt den i hende, ikke så mye jeg, da, men gutta, som virkelig kan det å spille. Jeg kan det å høre på når andre spiller! Det er heller ikke så verst ;-)