Køppen, sett fra hemsen!

Europakøppen er i gang. Lørdagsavisene selvsagt på pletten med fyldige bilag. Kamper, datoer og tider slått opp på kjøleskapsdøra. Kjøleskapets nederste hylle fylt med energidrikk, vi mangler bare potetgullet – og et sted å se kampene! Vi mangler rett og slett noe så grunnleggende som en TV! Og sant og si er det ikke noe vi savner særlig. Sånn i det daglige. Bortsett fra altså under Europakøppen. Etter å ha vurdert pizzeriaens flatskjerm og de av landsbyens barer som fortsatt holder det gående som mulige tilskuerarenaer, eller kanskje til og med å dra til Cuglieri hvor vi kjenner en nederlender, ble vi enige om å forsøke hemsen. Det er stadig mindre å utsette på de signalene som kan tas inn der oppe. Abonnementet mitt hadde dessuten helt av seg selv sørget for å komme med en ny og forbedret versjon: «Mobilt bredbånd light» Og, jadaaaa! Helt uten synlig skurr og forsinkelser, kom vi rett inn på stadion midt i første omgang av Danmark- Nederland! Da var det bare å småjustere på oppsettet, en plastkasse under laptop’en for å få den opp i riktig høyde, en liten lampe for kveldmørket via forlengerledningen. Kun en liten hake ved det hele: månedsabonnementets tilmålte timer ble overskredet en eller annen gang under Portugal-Tysklandmætsjen, så nå må vi punge ut for hvert innloggede kvarter! Billig blir det ikke. Men du verden så koooselig!
 

Tenkt tilfelle med tekniker

La oss si du har bestilt bredbånd og at det er minst 20 år siden telefonlinjen i huset ditt sist var aktivert. Til nå har du klart deg med mobil oppkobling, men ofte forbannet både dekningen og langsomheten, uten likevel å ha gått videre med saken. Du har altså nå endelig fått bestilt bredbånd.  La oss si det har gått tre uker og så travelt som det har vært har du mer eller mindre glemt det hele. Det er torsdag morgen og du står i dusjen og synes du hører en fjern banking. Hva kan det være, tenker du, er det noen som banker på? Du skrur av vannet, får viklet deg inn i et alt for lite håndkle, sklir bort til vinduet og sannelig kjører det ikke en diger hvit stasjonsvogn avgårde akkurat da, med stige på taket. Pussig. Hjernen leter etter plausible forklaringer, flipper gjennom alle mulige skuffer i arkivet. Åja, kanskje bredbåndsbestillingen?! Jippi! Noen har tatt affære!

La oss si at det går en time eller så, før mobilen ringer, ukjent nummer.

-        Hallo? Fru B? Jeg ringer fra telefonselskapet. Jeg var innom hos deg i morges, men ingen lukket opp!

Pronto??

-        Du kunne muligens ringt FØR du kom? Kommer du nå?

-        Nei, nå er jeg over alle hauger, men jeg kan komme på mandag!

-        Fint!

-        Åtte, halv ni? (teknikere vil alltid dukke opp hjemme hos deg åtte-halvni. For ikke å si halvåtte-åtte. Hva bestiller de egentlig resten av dagen??)

-        Den er god!

Mandag morgen ringer vekkerklokka fem over sju. Fru B. svimer ut i dusjen og får deretter i seg noe kaffe. Forberedt! Klar!

La oss si at det ikke dukker opp noen tekniker mandag morgen. Så langt ser det stygt ut…

Men heldigvis er dette kun et tenkt tilfelle! Og alle skjæringspunkter med virkeligheten helt vilkårlige.

Ha en god uke!

Gåsungen og valmuen

Klikk på lenken og syng med!

Høy på antihistamin

Svalene har det travelt om dagen, og nettene bruker de til å oppdatere hverandre om alt de har utrettet.

Mens de samtidig ivrig planlegger neste dag. Slik høres det i hvert fall ut, allerede i firetiden. Ja, om morgenen! Er det rart vi som ikke er riktig så multi-taskende av oss siden trenger siesta? Og ørepropper? Solseilene fra ikea fungerer imidlertid utmerket oppe på terrassen (broen), der vi rigger oss til med yogamatten på babord side etter lunsj… og sovner, midt i svaleståket og seilene som blafrer i vinden…

Ellers er det tiden for sukkererter og valmuer just nu, sånn i starten av juni. For gresshoppegniss, og … gresspollen! Få ting gir vel en SÅ intens følelse av sommer som synet av en eng full av strå og røde valmuer. Atsjo! Atsjooho!!

De vakre valmuene som på fransk vakkert heter «kå-ke-li-kå», er på italiensk «pa-pa-verii». Pussig nok. Like pussig som at sukkerertene heter «piselli» og gåsa – ikke gresshoppen!-  «paperina». Mens sukkerertene ikke inngår i dagens meny som kun består av en liten melodi som straks fester seg på hjernen, gjør valmuene det, og altså: gåsungen! For slik går nemlig refrenget av den gamle kjente visa, i italiensk versjon:

"Lo sai che i papaveri son alti, alti, alti,

e tu sei piccolina, e tu sei piccolina,

lo sai che i papaveri son alti, alti, alti,

sei nata paperina, che cosa ci vuoi far..."

På oppfordring: Klassisk Tiramisu

Her er en enkel og grei oppskrift jeg har brukt flere ganger, hentet fra kokeboka "Basic italiensk" (Cornelia Schinharl et al., Aschehough, 2002) Første gang jeg lagde den, skulle jeg i middag til noen italienske venner og ha med meg dessert. På vei dit innså jeg at det var egentlig vel dristig å dukke opp der med min first ever tiramisu-produksjon, uten å så mye som å ha smakt, og i lett panikk presenterte jeg derfor "verket" som en norsk dessert som vagt kunne minne om tiramisu... De kjøpte den! Jeg fikk uhemmet skryt og alt ble oppspist! Hehe...

1 stor kopp sterk espresso
1 stor usprøytet sitron
500 g mascarpone
ca 1 dl melk
80 g sukker
4 ts vaniliesukker
150-200 g fingerkjeks
2 ss grappa
1 ts kakaopulver
1 klype kanel

Lag espressoen og avkjøl den. Vask sitronen under varmt rennende vann og gni den tørr. Riv av et tynt lag av skallet, del den i to, og oress saften ut av den ene halvdelen. Ha mascarponen i en bolle, spe med melk, tilsett sukker og vaniliesukker. Pisk til kremen har fått jevn og smørbar konsistens. Bland i sitronskallet og ca 1 ss sitronsaft. Finn fram en middels stor rektangulær form, med ca 5 cm høye kanter. Dekk bunnen med et lag fingerkjeks. Rør sammen grappa og espresso, bruk en skje til å dryppe blandingen over kjeksene. Når fingerkjeksene er blitt kaffebrune, fordeles 1/2parten av kremen over dem, legg på et nytt lag med fingerkjeks, drypp over kaffeblanding og topp med et lag av krem.Bland kakaopulver og kanel og bruk en finmasket sil til å drysse pulveret på toppen av kremen. La tiramisuen hvile i kjøleskap i minst 8 timer før den spises.

Trekk meg opp, våren er her!

Jeg er ørlitegrann lei for å måtte si det her på direkten, men jeg spiste opp alle restene fra gårsdagens storslagne søndagsmiddag helt alene i lunsjen i dag! Smitt og smule. Lei for at dere ikke fikk smake, mener jeg. Verken Carines kikertmos med fersk koriander fra hagen, min ovnsbakte grønnsakrøre eller maiversjonen av Tiramisu! Men, som et lite plaster på såret, skal jeg skynde meg å berette hvordan du selv, i ditt eget kjøkken og på et blunk, kan knipse sammen i hvert fall tiramisu’en. Det er en ellevill kortslutning av nasjonaldesserter det er snakk om her, en slags krysning av bløtkake og tiramisu, siden Italia fyller 150 og det snart er 17. mai! Dessuten er det en oppskrift som garantert både motvirker vårslapphet og utsetter bikinisesongen, i tilfelle du opplever, slik som jeg, at begge deler kom brått på.

Man tager en kurv jordbær, skiver bærene og vender inn litt brunt sukker, evt. også en dæsj balsamicoeddik. La bærene hvile seg i kjøleskapet etter denne smårøffe behandlingen, til de safter seg sånn passe. Mens bærene holder på med sitt, piskes følgende til en festlig krem med passe konsistens: 250 g mascarpone, litt melk, litt sitronsaft, litt sukker og vaniliesukker og litt revet sitronskall. Smak deg fram! (Smaker du mye, kan muligens enda en 250-grams boks med mascarpone være påkrevet, samt litt mer av alt det andre!) Deretter finner man fram en elegant, vid bolle, samt en pakke fingerkjeks (Savoiardi). Kjeksene brytes i stykker i bollen og sprinkles med litt sherry, grappa eller noe annet friskt/søtt man måtte ha i barskapet (jeg holdt på å si altervin, men sa det ikke, aner simpelthen ikke hvordan denne blasfemiske tanke rant meg i hu!). Så er det tid for sjekke om bærene har hygget seg lenge nok i kjøleskapet. Aner man fnising der innefra og ser at de har begynt å plaske rundt i sin egen saft, er det bare å helle dem over fingerkjeksene og toppe det hele med den luftige drømmen av en krem. Server straks og spis så seint du kan! Pass imidlertid på å ikke lukke øynene idet andre har fingrene i fatet (les: forsyner seg) det kan føre til stygge scener! Det skulle tatt seg ut! På nasjonaldagen Not!

Livet på landet

Jeg var ute og luftet hunden, og best som det var, traff jeg på en gris! Jada, vel bor jeg på landet og har for så vidt gjort det en stund, men jeg må si det gjør et visst inntrykk, å møte en lys levende ganske så diger galte der på grusveien der man lufter sin lille hund og kveldssolen varmer så behagelig der man går, motsols, og tenker på alt og ingenting. Så plutselig og uten forvarsel av noe slag (ikke et lite grynt engang): Gris i veibanen! Rakt forut! Diger og litt distré, det håper vi ihvertfall inderlig, ser den ikke mest forfjamset ut, egentlig, over å plutselig møte oss, Mili og meg, der den er ute på aftenpromenade, intetanende og frasols, grublende på sine griseanliggender, ja kanskje først og fremst grisegodter seg over at den har klart å komme seg ut og vekk fra den trøtte troa! Jeg later som ingenting, bare øker farten umerkelig, instruerer hunden å følge tett på ("og slutt da for himmelens skyld med den bjeffingen, bikkje!")Samtidig holder jeg oppsyn med griseframtoningen. Størknet søle over det halve. Plirende griseøyne som ikke røper noe som helst, om den har kurs for grøfta eller for oss... oss eller grøfta...

Siden jeg nå sitter trygt under dyna og skriver dette , kan vi slutte at alt gikk bra. Jeg så flere griser etterpå, samtlige bak lås og slå. Vi gikk også forbi en flokk sauer (med sin hyrde, i følgebil, firehjulstrekker), fire esler, åtte hester, vi hørte gjøken gale to ganger og vi hørte ikke engang slutten på kirkeklokkene som klinget og lokket, sikkert en time, kanskje to. Det er Sankt Antonios festuke. Gatene ble i ettermiddag strødd med ferske og duftende urter, da Mili og jeg kom tilbake fra runden vår rundt landsbyen holdt de allerede på å sope det opp igjen og det duftet herlig grønt og urteaktig over det hele. Snart blir de brent på små bål i gatene, og ungene kan kappes om å hoppe over flammene. Og kanskje blir det noe av, gatefesten i gata vår, slik det var i gamle dager, i alle gatene, det snakket de veldig ivrig om naboene, ved samme tid i fjor. Og da skal du ikke være for trygg Galte Gylte! Kanskje du havner på festbordet vårt!