... eller: Den gamle mannen og blomstene. Han har på seg røde jeans og svarte eller blå T-skjorter. Den stilige gamle mannen med det hvite håret på terrassen litt nedenfor min. Terrassen hans er en fryd for øyet, full av blomster som han stuller med og vanner. I halvellevetida på fomiddagen forsvinner han inn i huset sitt og ses ikke mer før neste dag.
I dag så jeg ham ikke siden jeg tok en tidlig bytur. Derimot oppdaget jeg da jeg kom tilbake at det hadde det skjedd en liten begivenhet hos naboene på hjørnet! Deres lille Lilly har fått hvalper! Tre søte små knøtt, helt forskjellige alle tre og ingen av dem det minste lik sin mor! Nuvel, det er kanskje litt tidlig å komme med for bastante karaktersitikker. Men jeg har jo lenge ønsket meg en hund. I årevis, faktisk! Det eneste kriteriet er at den ikke kan være for stor. Så det kan ikke bli den tykke beige. Men den lille skittenbrune, kanskje? Eller den minste som er svart og blank i pelsen med brune tegninger i ansiktet? Dette må jeg nok sove på!
På mandag kommer elektrikeren. Jeg har ikke funnet på langt nær så mange lys-og kontaktpunkter som han på sin side har antydet i anbudet sitt. Hvor opplyst han har tenkt seg at jeg skal bli her inne, egentlig? Jeg er jo en middelaldrende kvinne! Som til min milde forfjamselse, det må jeg innrømme, nå blir tilbudt rynkekremer på parfymeriet og på apoteket! Har jeg bedt om det? På ingen måte. Så nå skal vi gå igjennom det hele i kor. Det elektriske anlegget mener jeg. Og se på hvordan de nye ledningene skal legges. Inni eller utenpå, og helt sikkert mye rundt omkring. Vi vil jo alle helst eldes langsomst mulig, og dette er jo et nær middelaldrende hus. Jeg gleder meg til å utvide vokabularet innen elektrisitetsrelaterte emner. Jording kan jeg. Kontakt, lyspære og bryter. Men hva er en magnetotermico og hva brukes den til? Og en falsk pol? Dyrt nok blir det uansett, selv om polene er falske. Men jeg må bare gå for det, for å oppnå det høythengende (bare så det er klart mine damer og herrer) Certificato di Conformità.
fredag 22. mai 2009
søndag 17. mai 2009
17.maihilsen
Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.
Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.
Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil. (Klikk på bildene for å se Hoppere og Plask!)
Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...
Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).
Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.
Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil. (Klikk på bildene for å se Hoppere og Plask!)
Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...
Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).
17.maihilsen
Til lykke med dagen! Er det dét man sier? Det faller meg uansett så meget lettere å utbringe et sådant ønske i betryggende avstand fra det hele! Forholdet til mitt fødeland i nord kjennes straks både bedre og hjerteligere så snart jeg kommer meg litt vekk fra det, jeg ser ikke bort fra at det en vakker dag kan vippe over i direkte nostalgi.
Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.
Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil.
Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...
Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).
Sola skinner, soveromsvinduet står på vidt gap, jeg har spist søndagsfrokost i senga, et svalepar med rustrøde vippende hoder sitter i vinduskarmen og later til å diskutere om dette kan være et sted å flytte inn, men jeg motsetter meg på det sterkeste å ha et svalereir klistret rundt taklampa. Det er altfor mye kvitring og twitring som det er, ja, jeg vil gå så langt som påstå at fuglene her ikke har noen hemninger! Det er noe tøylesløst, frivolt over hele fuglebestanden, de går helt amok og i fistel allerede før soloppgang, i fire-femtida om morgenen er det en øredøvende støy der ute og man tvinges opp i ørske, må skalke alle luker, iføre seg det siste og beste innen hørselsvern og trekke dyna godt over hodet. Deretter hender det man lykkes i å få en liten blund på øyet til naboen starter dieselmotoren klokka halv sju.
Men selvsagt er det såre godt å være tilbake. Huset står, bilen går! Det er fortsatt en salig glede å komme inn på det stadig vekk like overraskende flotte kjøkkenet og huske hvordan det var før. I gjesteboka på peishylla har påskegjestene mine gjort rede for sin deltakelse i påskeprosesjonen og sine utrolige hopp fra klippen, fra selve toppen av arken S’Archittu. Ja, et par av dem hoppet ganske fryktløst ned i vannet fra flere svimlende meters høyde. Og samtlige badet! I april. Siden de også har kunnet framlegge fyldig fotodokumentasjon, er det ingen grunn til å dra deres nedtegnelser i tvil.
Selv nøyer jeg meg enn så lenge med å klatre opp på terrassekanten og stramme klessnorene. Og konstatere at terrassen trenger en omgang med både kost, såpe og vann. Mine små venner fuglene ... Hengekøyene må dessuten opp. Et nytt sekskantet, rundt bambusbord er på plass, med hull til parasoll. Tohundreogfemti kroner lar seg høre. I vår blir det elektriker for alle penga. Jeg har fått et slags anbud, en pris, så nå må jeg gå igjennom det anbudet jeg har fra før og telle opp kontaktpunkter i alle rom og stille forberedt til de innledende diskusjonene. I natt drømte jeg om annleggsarbeid dypt inne i en slags underjordisk hall, arbeidsfolka hadde bare satt i gang med å grave og sprenge, og idet jeg (arbeidsleder med blå kjeledress og gul hjelm på hodet) omsider kom til stedet, holdt en diger tank på å velte, og noe som lignet betong fløt ut, mens det sildret vann fra alle veggene ...
Min mor, drrring, drring! rykker meg ut av forsøket på å rekapitulere den urovekkende drømmen og melder om strålende vær og at den norske gutten har vunnet Melodi Grand Prix med stort forsprang på samtlige konkurrenter, jeg skjønner at jeg snarest må koble meg på nett og oppdatere meg på globale nyheter, og samtidig oppdatere deg med ET NYTT BLOGGINNLEGG, kjære leser (jeg har vel neppe mer én igjen... ?).
fredag 16. januar 2009
Endelig: en liten julerapport
Det var fredelig og godt å ha jul og nyttår i Seneghe! I huset var vi ikke mer enn to, Eva, som kom allerede i slutten av november for å male, og jeg selv som forventningsfullt hadde sendt ned julepynten over et halvt år i forveien: adventsstjerna og to englelysestaker! Musikken var også for det meste i hus, men det kommer som kjent stadig noe nytt i sjangeren julecd og Bugge Wesseltofts siste måtte, framgikk det jo av kritikkene, skvises med i håndbagasjen. En lykkelig beslutning skulle det vise seg!
November og store deler av desember i Seneghe hadde bestått av regn og atter regn, oliveninnhøstinga var forsinket og markene svuppende av vann, men rett før jul kom sola (som forhåndsbestilt) - og en dag av tre fra da av slang den innom, - ikke helt overbevisende, med dog! Eva og jeg gikk ut på tur uansett vær vi, det var nemlig vår felles juleferieambisjon! Alt regnet hadde gjort landskapet intenst grønt, den renvaskede luften fristet til skikkelig dype magedrag og kveldslyset bragte fram en helt egen fargeskala over det hele... det var bare å forsøke etter beste evne å ta det mest mulig inn der og da, fylle opp, puste ... !
Siden, mens Eva svingte penslene, gikk jeg atter i skytteltrafikk til rådhuset, relasjonene med kommunalbyråkrater og håndverkere må selvsagt pleies året rundt, høytid som hverdag, og regninger betales tross stiv eurokurs.
Julekonserten i hovedkirka i Seneghe ville vi gjerne få med oss, med tre ulike kor, launeddas og geitemagesekkepipe. Vi ankom, just in time, som to store boller i alt vi hadde av klær og etterisolerte rumpene diskrét på stedet mot den iskalde kirkebenken med hvert sitt sitteunderlag!
Ellers ble det unektelig endel spising – og ditto matlaging, mye prat, litt lesing og mange hyggelige besøk både til og fra, av gamle, nyere og kanskje framtidige bekjentskaper og venner. Tid til å kontemplere peisilden selvsagt også! Og sågar: noen små solstunder på terrassen! Her følger noen stemningsglimt i fotoformat:
November og store deler av desember i Seneghe hadde bestått av regn og atter regn, oliveninnhøstinga var forsinket og markene svuppende av vann, men rett før jul kom sola (som forhåndsbestilt) - og en dag av tre fra da av slang den innom, - ikke helt overbevisende, med dog! Eva og jeg gikk ut på tur uansett vær vi, det var nemlig vår felles juleferieambisjon! Alt regnet hadde gjort landskapet intenst grønt, den renvaskede luften fristet til skikkelig dype magedrag og kveldslyset bragte fram en helt egen fargeskala over det hele... det var bare å forsøke etter beste evne å ta det mest mulig inn der og da, fylle opp, puste ... !
Siden, mens Eva svingte penslene, gikk jeg atter i skytteltrafikk til rådhuset, relasjonene med kommunalbyråkrater og håndverkere må selvsagt pleies året rundt, høytid som hverdag, og regninger betales tross stiv eurokurs.
Julekonserten i hovedkirka i Seneghe ville vi gjerne få med oss, med tre ulike kor, launeddas og geitemagesekkepipe. Vi ankom, just in time, som to store boller i alt vi hadde av klær og etterisolerte rumpene diskrét på stedet mot den iskalde kirkebenken med hvert sitt sitteunderlag!
Ellers ble det unektelig endel spising – og ditto matlaging, mye prat, litt lesing og mange hyggelige besøk både til og fra, av gamle, nyere og kanskje framtidige bekjentskaper og venner. Tid til å kontemplere peisilden selvsagt også! Og sågar: noen små solstunder på terrassen! Her følger noen stemningsglimt i fotoformat:
onsdag 6. august 2008
Etter fire års dokumentdans: restaureringstillatelsen!
Det gikk rykter om at nå kom ting til å løse seg. Ordførerens rådgivere hadde gått av i protest da førstnevnte i lengre tid hadde vist seg lite smidig og samarbeidsvillig. Da måtte også ordføreren gå. Kommunen ble satt under ekstraordinær administrasjon. En utsending fra regionalmyndigheten i Cagliari kom til åpent folkemøte om byplanen/verneplanen og forkynte i meget utvetydig ordelag at det nye regelverket på ingen måte er blitt til for å hindre ny aktivitet og lokalt initiativ. Så langt derifra. Jeg mobiliserte straks min arkitekt. Insisterte på at vi skulle gå sammen til teknisk kontor. Og plutselig, en onsdag formiddag, nøyaktig en uke før avreise etter fem måneders opphold på solskinnsøya, fikk jeg papirene mine! Restaureringstillatelsen! Løyve til bruksendring! Så ganske uten dramatikk. Uten noen form for blikkontakt med sjefen for tekninsk kontor, riktignok, hun foretrakk ellers ikke en mine, men signerte og stemplet, befalte at La Signora måtte underskrive her og der, og også på dette, og rakte dokumentene i tur og orden til sin underordnede, saksbehandleren, som rakte dem videre til meg. ”Concessione edilizia” leste jeg høytidelig inni meg. Og høyt: nr. 32 – 2006! 2006? Ups! En liten skrivefeil ... (skulle jeg ikke hatt papirene ihvertfall i 2006? Etter å ha søkt i 2004?) Saksbehandleren rettet dette med penn. Hvorpå han signerte og stemplet med rettestempelet. En feilhenvisning til en paragraf (sentral?) ble også rettet med penn, overstrykning og stempel, på samtlige eksemplarer. I don’t care. Jeg har fått den! Endelig! Se her!!!
tirsdag 1. juli 2008
Sommer i Seneghe
= varmt! ihvertfall de siste par - tre ukene! Jeg bor for tiden i huset til et vennepar som er på ferie i København, der det regner og er friskt og grønt! som de så entusiastisk melder via sms.
Imens er det min jobb å holde liv i hagen deres ... et mer krevende engasjement enn jeg vel hadde forutsett, på en måte, en time med vanning hver kveld, og like knusktørt ser det ut dagen etter! Å holde liv i hunden er litt kjappere unnagjort, hun glefser i seg boksmaten på null komma svisj, det vil si: hun gjorde det, inntil den første boksen var tom og jeg åpnet en ny, den faller tydeligvis ikke like godt i smak, så nå sitter jeg her med en knusktørr hage og en sultestreikende hund!!! Og en masse myggstikk! Hemmeligheten med å ikke ha mygg, er å ikke ha hage! Så vet dere det. Jeg lengter til takterrassen min, ett kvartal unna ...! Nå, er jeg jo innom da, rett som det er, og sjekker at alt er vel med gjestene og hengekøyene og postkassen og det nye kjøkkenet! Kjøkkenet er SÅ og SI ferdig nå! Ikke verst, tenker jeg vi synes alle sammen. Det mangler kun oppvaskmaskin, som ble bestilt sammen med alt det andre, men alt det andre har jo hittil kommet litt etter litt og etter mye masing og springing i trapper, så det er vel ikke rart at det er et lite etterslep, de nekter liksom å gi slipp på meg der nede på butikken ... Brødrene Bruse!
Og dekselet som skulle over røret til avtrekksvifta var for kort. Kjøkkenet mitt holder jo ikke akkurat standardmål... Men desto flottere er det blitt, da, med skreddersnekret innredning i ask!
Imens er det min jobb å holde liv i hagen deres ... et mer krevende engasjement enn jeg vel hadde forutsett, på en måte, en time med vanning hver kveld, og like knusktørt ser det ut dagen etter! Å holde liv i hunden er litt kjappere unnagjort, hun glefser i seg boksmaten på null komma svisj, det vil si: hun gjorde det, inntil den første boksen var tom og jeg åpnet en ny, den faller tydeligvis ikke like godt i smak, så nå sitter jeg her med en knusktørr hage og en sultestreikende hund!!! Og en masse myggstikk! Hemmeligheten med å ikke ha mygg, er å ikke ha hage! Så vet dere det. Jeg lengter til takterrassen min, ett kvartal unna ...! Nå, er jeg jo innom da, rett som det er, og sjekker at alt er vel med gjestene og hengekøyene og postkassen og det nye kjøkkenet! Kjøkkenet er SÅ og SI ferdig nå! Ikke verst, tenker jeg vi synes alle sammen. Det mangler kun oppvaskmaskin, som ble bestilt sammen med alt det andre, men alt det andre har jo hittil kommet litt etter litt og etter mye masing og springing i trapper, så det er vel ikke rart at det er et lite etterslep, de nekter liksom å gi slipp på meg der nede på butikken ... Brødrene Bruse!
Og dekselet som skulle over røret til avtrekksvifta var for kort. Kjøkkenet mitt holder jo ikke akkurat standardmål... Men desto flottere er det blitt, da, med skreddersnekret innredning i ask!
tirsdag 6. mai 2008
Internettet er på plass!
Casaen har omsider fått internettkånneksjen :-) Takket være en omstridt mobilantenne i utkanten av Seneghe, er det utmerkede signalforhold via GPRS... alt jeg trengte var et lite modem, et simkort og en kabel. Viste det seg, dog etter tidkrevende forhåndsresearch (som vanlig!). Altså sitter jeg her hjemme i godstolen en skjønn og mild maimorgen og taster på mine knaster.
Stoda? Tja, hvordan lar den seg oppsummere, i passende korthet? Fremdeles ingen kommunal tillatelse ...! I dag går det ut et brev med ultimatum til det tekniske kontoret: dere har fjorten dager på dere til å hoste opp papirene, ellers blir det politianmeldelse. Intet mindre.
Fremdeles ingen bruktbil, ingen liten sportig Alfa Romeo som står parkert utenfor... trist, but true. Han som skal selge meg den, venter på å få levert sin nye bil, det har gått en måned ... og jeg har nettopp levert inn den siste leiebilen jeg har vært nødt til å ha. Terrengsykkel er imidlertid innkjøpt! Pluss at jeg har fått overta en flott knallgul damesykkel, ca. 1975-modell, som jeg har tenkt å pusse opp egenhendig, kun med en smule veiledning ...! Enn så lenge står den trygt plassert bak verkstedet til fløytemaker Mondo, side om side med en enda eldre herresykkel. (Hvem vet, kanskje det kan bli småsykler ut av det?!)
Oppussinga av kjøkkenet gikk på et tidspunkt unna så murpussføyka sto tettstappet der inne. Faderen og jeg holdt oss stort sett til hammer og meisel for å unngå alvorlig pustebesvær i rivningsfasen, men ingen av oss sa neitakk da vi plutselig fikk låne en slagbormaskin de siste tre dagene. Etter at vi hadde gjort grovarbeidet, overtok et mer kyndig lag bestående av murer m/ håndtlanger, elektriker og rørlegger. Veggene er per d.d. pusset, det er lagt opp nye ledninger og rør, avløpsrøret lagt gjennom veggen ned til hovedrøret i kjelleren. Jeg venter på at steinhuggeren skal komme med ny stein til peisen (den røde kirkegårdsgranitten er vekk, hurra!) og på å få audiens hos en meget travel, men dyktig snekker i Narbolia for å diskutere materialer til og detaljer i kjøkkeninnredninga. Så spørs det hvem som kan levere fortest, han eller møbelbutikken her som fører Scavolini... Det ligger ihvertfall ikke an til at jeg må ty til ikea, i øyeblikket i det minste! Den som lever, får se.
Anything else? Sommervarmen er skrudd på! Det skjedde 1. mai, slik jeg kan huske det fra et tidligere år også. Kanskje 1. mai er den magiske datoen. Og når det først er varmt, er tempreaturen stabil, dvs. at den ikke synker særlig om natta. Jeg sitter ute og spiser min kveldsmat (med et siste obligatorisk glass vin) og myser utover i mørket, hører på sauebjellene, froskekvakket og frustrerte eslers forening. Ihvertfall høres det ut som om eslene er frustrerte! Jevnt over, egentlig. Selv om de, på dagtid, ser milde og vennlige ut i blikket.
Pollensesongen er på sitt mest intense, og jeg har stiftet bekjentskap med ymse sardiske vekster som avstedkommer enorme mengder pollen enda de ser helt tilforlatelige ut. Hvis fastlegen min Geir leser dette, kan han vennligst ta med noe skikkelig kraftig antihistamin og ta turen over fra Cannes eller hvor det nå er han pleier å oppholde seg i mai?! Det går som sagt ferge fra Nice!
Jeg skulle nok bestilt meg en legetime her, på ridesenteret hvor jeg rir hver lørdag, krever de nemlig en helseattest, - de skal kunne dolumentere at du i utgangspunktet var sunn og frisk idet du ramler av hesten og at de intet juridisk ansvar har! Men jeg har vel annet å bestille enn å sitte rundt om kring på venteværelser, så ihvertfall inntil noen kommer med en påpakning går jeg inn for å bare virke sunn og kjekk ut mens jeg er der. Atsjoooo!
Stoda? Tja, hvordan lar den seg oppsummere, i passende korthet? Fremdeles ingen kommunal tillatelse ...! I dag går det ut et brev med ultimatum til det tekniske kontoret: dere har fjorten dager på dere til å hoste opp papirene, ellers blir det politianmeldelse. Intet mindre.
Fremdeles ingen bruktbil, ingen liten sportig Alfa Romeo som står parkert utenfor... trist, but true. Han som skal selge meg den, venter på å få levert sin nye bil, det har gått en måned ... og jeg har nettopp levert inn den siste leiebilen jeg har vært nødt til å ha. Terrengsykkel er imidlertid innkjøpt! Pluss at jeg har fått overta en flott knallgul damesykkel, ca. 1975-modell, som jeg har tenkt å pusse opp egenhendig, kun med en smule veiledning ...! Enn så lenge står den trygt plassert bak verkstedet til fløytemaker Mondo, side om side med en enda eldre herresykkel. (Hvem vet, kanskje det kan bli småsykler ut av det?!)
Oppussinga av kjøkkenet gikk på et tidspunkt unna så murpussføyka sto tettstappet der inne. Faderen og jeg holdt oss stort sett til hammer og meisel for å unngå alvorlig pustebesvær i rivningsfasen, men ingen av oss sa neitakk da vi plutselig fikk låne en slagbormaskin de siste tre dagene. Etter at vi hadde gjort grovarbeidet, overtok et mer kyndig lag bestående av murer m/ håndtlanger, elektriker og rørlegger. Veggene er per d.d. pusset, det er lagt opp nye ledninger og rør, avløpsrøret lagt gjennom veggen ned til hovedrøret i kjelleren. Jeg venter på at steinhuggeren skal komme med ny stein til peisen (den røde kirkegårdsgranitten er vekk, hurra!) og på å få audiens hos en meget travel, men dyktig snekker i Narbolia for å diskutere materialer til og detaljer i kjøkkeninnredninga. Så spørs det hvem som kan levere fortest, han eller møbelbutikken her som fører Scavolini... Det ligger ihvertfall ikke an til at jeg må ty til ikea, i øyeblikket i det minste! Den som lever, får se.
Anything else? Sommervarmen er skrudd på! Det skjedde 1. mai, slik jeg kan huske det fra et tidligere år også. Kanskje 1. mai er den magiske datoen. Og når det først er varmt, er tempreaturen stabil, dvs. at den ikke synker særlig om natta. Jeg sitter ute og spiser min kveldsmat (med et siste obligatorisk glass vin) og myser utover i mørket, hører på sauebjellene, froskekvakket og frustrerte eslers forening. Ihvertfall høres det ut som om eslene er frustrerte! Jevnt over, egentlig. Selv om de, på dagtid, ser milde og vennlige ut i blikket.
Pollensesongen er på sitt mest intense, og jeg har stiftet bekjentskap med ymse sardiske vekster som avstedkommer enorme mengder pollen enda de ser helt tilforlatelige ut. Hvis fastlegen min Geir leser dette, kan han vennligst ta med noe skikkelig kraftig antihistamin og ta turen over fra Cannes eller hvor det nå er han pleier å oppholde seg i mai?! Det går som sagt ferge fra Nice!
Jeg skulle nok bestilt meg en legetime her, på ridesenteret hvor jeg rir hver lørdag, krever de nemlig en helseattest, - de skal kunne dolumentere at du i utgangspunktet var sunn og frisk idet du ramler av hesten og at de intet juridisk ansvar har! Men jeg har vel annet å bestille enn å sitte rundt om kring på venteværelser, så ihvertfall inntil noen kommer med en påpakning går jeg inn for å bare virke sunn og kjekk ut mens jeg er der. Atsjoooo!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
